Det hadde seg slik at jeg deltok på et større stevne med folk fra mange land og sammenhenger. Flere av deltakerne syntes å komme fra til dels fattigslige kår og bar tydelig preg av å være ressurssvake. Blant deltakerne var det også mange syke og eldre med begrenset bevegelighet.
De fleste aktiviteter fant sted i en stor stevnehall. Her ble det avholdt stormøter morgen og kveld. Ved tolvtiden på dagen ble det servert mat og drikke i benkeradene. Etter måltidet ble det avholdt gruppevise samlinger rundt omkring i den store stevnehallen. Møtene hadde ulike tema, med innledere fra forskjellige steder og land. Avslutningsvis ble det samlet inn penger til den aktuelle saken som ble omtalt i møtet.
Jeg kom for sent til et av disse møtene til å kunne forstå hva innledningen dreide seg om. Vi ble fortalt av noen at innlederen, en Afrikaner, litt tilfeldig hadde fått anledning til holde et innlegg. Innlederen, som opprinnelig var tildelt oppgaven, hadde ikke kommet og afrikaneren hadde spurt om å få komme med sitt budskap. Etter afrikanerens innlegg ble det samlet inn penger som han fikk med seg. Det kunne neppe ha vært store pengesummen. Jeg stod litt i utkanten av flokken og observerte det hele.
Jeg var i ferd med å forlate stedet da afrikaneren plutselig kom gående i retning av stedet hvor jeg stod. Jeg antok at han kunne være i femtiårene. Han var mørk og rufsete i håret, tynn og kortvokst, og virket svært ustelt med utslitte klær. Han minnet meg om tiggere jeg har sett mange av andre steder i verden. Jeg skjønte umiddelbart at han var ute etter økonomisk støtte også fra meg, til saken sin. Jeg hadde nemlig ikke gitt ett eneste øre da bøssebærerne samlet inn penger.
Jeg var tilbakeholden, skeptisk og litt irritert da han kom frem til meg. Det får da være måte på hva en skal gi økonomisk støtte til, tenkte jeg mistenksomt. Hvordan kan jeg vite at pengene blir brukt på den saken den er tiltenkt? Sannsynligvis ville han nok bruke de innsamlede midlene på seg selv.
Så stod han der foran meg, den noe forkomne og usle afrikaneren. Han rakte frem den mørke, skitne hånden med de innsamlede pengene til meg, løftet blikket mot meg og sa vennlig;
- Jeg har kommet hele denne lange veien fra mitt folk i Afrika for å gi deg disse tre hundre kronene til livsprosjektet ditt.
Etter å ha tatt i mot pengene gikk jeg flau og bedrøvet ut.
Roald Hansen 2000
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar