Renate bor i den store byen. Hun har en liten leilighet i en gammel bygård i et svært belastet område. Her lever hun sitt til dels isolerte liv, dag etter dag, uten særlige forandringer. Hun har bodd i leiligheten i over førti år. Hun er svært sjelden ute. For det meste er det i sammenheng med legebesøk og henting av medisiner på apoteket. Hun har fysiske plager som gjør henne sengeliggende store deler av dagen. Maten får hun brakt hjem av hjemmetjenesten.
Renate har en sønn på trettiåtte år som sliter med alvorlige psykiske problemer. Han kommer innom en gang i blant. Det kan være for å låne penger, men mest av alt fordi han opplever det trygt og godt å være hos mor når angsten blir for uutholdelig. Renate elsker sønnen sin over alt på jord. Han er den eneste hun har i sitt liv, bortsett da fra legen og hjemmetjenesten.
Når sønnen kommer på besøk, og av og til også overnatter, hygger de seg sammen med videofilmer og TV-program. De snakker om løst og fast, om utfordringer og vansker de møter i dagliglivet, om hva som venter etter døden, om naboer, og mennesker de kjenner til gjennom aviser, blader og TV. Sønnen har ofte med seg noen flasker øl når han kommer. Han vet at moren kjenner seg både lettere til sinns og noe bedre i pusten med alkohol i kroppen. I tillegg til sine daglige drinker så kjøper også hun i blant ei flaske konjakk, som hun deler med sønnen når han kommer på besøk. Livet er godt å leve når de to er sammen.
Det som uroer Renate er at helsen hennes blir stadig dårligere for hver dag som går. Legen sier at hun har høyt blodtrykk, akselererende kols, alvorlige hjerteproblemer og svake ben. Han mener at slik helsesituasjonen nå utvikler seg så bør hun flytte umiddelbart til kommunal bolig eller aller helst sykehjem.
Hun er klar over realitetene, men hun skyver det hele fra seg. Hun kan simpelthen ikke flytte fra leiligheten sin. Ikke nødvendigvis fordi at dette er det eneste stedet hun kan bo. Vel, førti år på samme sted setter sine spor. Men det hun er mest bekymret for, er sønnen sin. For ham vil hele livsgrunnlaget falle sammen hvis hun flytter. Hun vet det! Slik er det bare! Hvor skal han da gå når angsten biter seg fast? Han ville aldri tørre å sette sine ben innenfor et sykehjem eller en kommunal bolig.
Hun har på sin side tross alt både legen og hjemmetjenesten. Sønnen bor på et såkalt hybelhus. Selv har han beskrevet stedet for henne som hjem for fylliker, horer og bostedsløse. Heldigvis får han stort sett være i fred, så lenge han låser døren sin. Riktignok har han fortalt at folk til tider kan stå og banke på døra hans i timevis. Han sier at han aldri åpner døra, men holder seg under dyna til bråket er over. Når han besøker mor, eller har annet ærend på byen, så forlater han hybelen grytidlig og kommer tilbake når det er stille på hybelhuset. På den måten unngår han enhver mulighet for kontakt med andre.
Renate vet at sønnen fra tid til annen har opphold på psykiatrisk sykehus. Det er politiet som tar kontakt og orienterer henne når det skjer. Forløpet er at de finner ham i svært forkommen tilstand et eller annet sted på byen. Han er ikke i stand til å gjøre rede for seg, hvem han er, hvor han bor eller hva som feiler ham. Han vet selv ut fra erfaring at dette vil skje fra tid til annen, derfor har han notert på en lapp navn, adresse og telefonnummer til moren. Denne har han liggende i lommeboka. På den måten blir hun kontaktet når det skjer.
Hun skulle gjerne ha besøkt ham på det psykiatriske sykehuset, men hun er ikke sterk nok fysisk og nøyer seg derfor med å ringe ham så ofte hun kan. Dessuten vekkes vonde minner fra de mange opphold mannen hadde på samme sted. Den gang stilte hun alltid opp og besøkte ham, var hos ham, hadde samtaler med både psykiatere og pleiere. De måtte alltid ha spesielt oppsyn med ham når han var innlagt fordi de fryktet at han skulle ta livet sitt. Men en dag skjedde det, nettopp der. Hun har aldri anklaget noen for det, men vil uansett aldri tilbake dit mer. Hun har tenkt mang en gang, at dette også kan skje sønnen. - Men for Guds skyld, det må bare ikke skje! Jeg vil ikke for alt i verden miste mitt eneste, elskede barn!
Dagene går og Renate blir stadig dårligere. Hun er sliten og trett. Smertene er intense, hun puster så tungt, så tungt, og hjertet slår konstant urytmisk. Denne kvelden blander hun seg en sterk drink. Sammen med drinken tar hun flere smertestillende medisiner, og legger seg deretter ned på sengen for å hvile.
Hun tenker på sønnen sin: - mon tro hvor han er akkurat nå? Håper at han snart kommer hjem, da skal vi få det fint. Tankene hennes flyr av sted og hun befinner seg plutselig på et sted hun aldri har vært før. - Dette må da være et annet land, tenker hun. Det er så varmt her og solen skinner så klart fra krystallklar, blå himmel. Tenk om sønnen min kunne ha vært med meg hit, men jeg ser ham ikke noe sted.
Hun får øye på en stor folkemengde som samler seg ikke langt unna der hun er. Hun ser at mange av dem er skrøpelige kroppslig sett. Hun hører at de roper ”Jesus”. Hun tar seg frem til folkemengden, trenger seg gjennom, og får øye på ham som hun med en gang skjønner må være Jesus. Hun bøyer seg ned og rører ved kappen hans. For hun tenker: om jeg bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.
I samme øyeblikk som hun rører kappen, kjenner hun på kroppen at hun er frisk. Jesus snur seg og sier: - hvem rørte ved klærne mine? Noen sier: - du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rører ved deg! Men Jesus ser seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. Renate skjelver av redsel, for hun vet hva som har skjedd med henne, hun kaster seg ned for Jesus og sier alt som det er. Da sier han til henne: - Din tro har frelst deg, kvinne. Hvil i fred. Fra i dag skal du være sammen med meg. Du er frisk og for alltid kvitt plagene dine og jeg skal gi mine engler befaling om å være med din sønn på alle hans veier.
Roald Hansen 2009
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar