POTTEMAKERENS HUS

"Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren: stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord. Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med ble mislykket - slikt det hender med leiren i pottemakerens hånd - gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det."

                                                                                              Jeremia 18, 1-4

 - en aning trygghet

Døren ble åpnet før han rakk å banke på. En vennlig og smilende kvinne håndhilste, ønsket ham velkommen og ledet ham inn.

- Vi har ventet på deg, sa hun med en varm og inderlig stemme.   Du kan henge fra deg frakken din og finne deg en god stol, jeg er straks tilbake, la hun til idet hun forsvant ut døren.

 Han følte seg skitten og ekkel. Han skalv over hele kroppen og kjente den intense uroen og fortvilelsen som mer og mer overtok styringen av tankene. Han forsøkte å holde igjen tårene, men før eller siden måtte de komme - liksom bare flomme på, det visste han. Men han likte ikke tanken på å skulle miste kontrollen over kroppen, tårene, følelsene og ordene. Han hadde prøvd å forberede seg til dette første møtet, han hadde da også vært gjennom det samme så mange ganger før. Likevel, det føltes så inderlig vondt og forsmedelig å måtte be om hjelp igjen, selv om han denne gang kom til et helt nytt og ukjent sted. Dessuten så hadde nok alle disse stedene for "folk med problemer" god kontakt med hverandre. Det var utrolig hvor mye de visste om problemene hans og alle hans tidligere forsøk på å komme ut av dette helvetet, ja, det virket nesten som om alle kjente til livshistorien hans.  

 Før den avslappende og deilige rusen ble erstattet med de for ham nå så kjente skjelvingene, den indre uroen og følelsene av total håpløshet og tomhet, så hadde han grublet i det uendelige på hvordan han skulle forklare sin mislykkethet. Hvordan skulle han forklare at det ikke hadde lyktes for ham denne gangen heller, han hadde tross alt hatt det ganske bra hjemme og hadde greid å beholde jobben? Hva hadde egentlig gått galt? Det var alltid så mange spørsmål på disse stedene, så mange "hvordan og hvorfor", så mange "hva kjenner du på nå" og "hva tenker du om det" setninger. Og det hadde de selvfølgelig rett til, han hadde skuffet så altfor mange mennesker så altfor mange ganger!   Det var i grunnen mange historier å fortelle, mange episoder og mange følelser å kjenne på. Men å velge ut det vesentligste, det viktigste og - ikke minst - det å finne de rette ordene, nei, det var alltid like vanskelig!  Hva vil konklusjonene bli og hva vil de forvente av meg denne gang, undret han?

Det føltes som en evighet, men antagelig var det bare gått noen få minutter siden han hadde kommet før den vennlige kvinnen igjen var tilbake i rommet. Hun hadde med seg et vaskefat, et håndkle og en salve.

- Fint at du har funnet deg en god stol for nå vil jeg gjerne vaske og smøre føttene dine med salve, sa hun. Vi vet at de fleste som kommer hit har såre og trette føtter, fotbadet og salven vil derfor gjøre deg godt.

- Men jeg er jo så skitten, kan ikke huske sist jeg vasket dem, og klærne - de går nesten av seg selv, forsøkte han - overrumplet og nesten litt forskrekket over kvinnens handling.

- Ja, vi vet at det føles sånn, men prøv likevel om dette kan være godt for deg, sa hun smilende.

Uten å måtte utveksle ett eneste ord eller fortelle en eneste historie, satt han tilbakelent med lukkede øyne, med de såre og trette føttene i det varme vannet. De vonde følelsene, uroen og skjelvingene forsvant for en stund og han merket hvordan varmen bredte seg fra føttene, via fingerspissene og inn i de mørke og såre rom i sjelsdypet. Han kunne ikke lengre holde tårene tilbake!

 Han så på merkene hennes på armen og før han rakk å spørre, smilte hun og sa:

- Alle spør meg om arrene mine. Det er også meningen at folk skal kunne se dem, vite om dem og få høre om hvordan jeg fikk dem.   Du skjønner vi har alle våre merker, noen har mer synlige merker enn andre, noen - slik som jeg - viser dem frem både i tide og utide mens andre igjen ønsker å skjule dem. Vi er jo alle forskjellige og det er opp til den enkelte hva en vil vise frem, men merker har vi nok alle sammen.  Det er sår, merker og arr fra det livet vi har levd. Jesus hadde også naglemerker i hendene. Husker du at han måtte vise dem frem for Tomas?  Jeg skal fortelle deg mer om mine merker en annen gang, sa hun og la til: men akkurat nå er det du som er i sentrum for all vår oppmerksomhet.

 Senere fikk han et sett nye klær, de skitne ble tatt bort for vasking, så ble han vist til et baderom hvor han kunne ta den tiden han trengte til et godt og varmt bad. Det virker som om tiden står stille på dette stedet, tenkte han.  Han regnet med at det nok ville komme andre anledninger senere til å forklare hva som gikk galt og til å snakke om hva som skulle skje videre. Nå var det liksom ikke behov for flere ord og det var tydeligvis heller ingen forventninger fra noen til å si noe som helst.  Eller kanskje de ikke var særlig interessert på dette stedet?

Selv om han fremdeles var sliten og skalv i perioder, følte han seg likevel som et nytt menneske da han senere ble fulgt av den samme kvinnen, som han møtte da han kom, inn gjennom en dør hvor det stod skrevet "Dreieskiven", som førte til husets sentrum - en slags hall eller et atrium. Det var et stort, åpent og sirkelformet rom, veggene av murstein hadde ulike fargemønster av gule, røde og grå teglstein. Små og store grønne planter prydet rommet. Det var også små sittegrupper rundt omkring og i midten av atriet så han en skulptur som forestilte en keramiker, konsentrert i sitt arbeid ved dreieskiven. På den ene veggen hang det et maleri, hvor Jesus, kledd i hvitt, strekker sine armer ut og han kunne nesten høre Ham si: "Kom til meg du som strever og har tungt å bære og jeg vil gi deg hvile". Det var nemlig et bibelvers han kjente godt! Under maleriet stod det et lite bord med en åpen bibel og to brennende lys.  Når han kom nærmere maleriet kunne han uten vanskeligheter se naglemerkene i Jesu hender. Han syntes også det var visse likhetstrekk og den samme utstråling i ansiktet og øynene hos keramikeren og Jesus, og som han også syntes å ha sett hos kvinnen som tok imot ham. Kanskje var dette bare tilfeldig, eller kanskje han bare var overveldet av alle de nye inntrykkene? I tillegg til ulike lamper og tente stearinlys kom belysningen i atriet hovedsaklig fra taket hvor mange smale, avlange vinduer formet en ytre og en indre sirkel. Det som ellers preget atriet var de mange dørene, som hver enkelt var prydet med dørskilt skåret ut i tre. Han visste bare hva som skjulte seg bak døren han nettopp hadde kommet inn igjennom.  De var alle lukket, men det virket som om folk kom og gikk fritt uten at de behøvde å vente eller måtte banke på.  Derfor virket det på en måte åpent - men likevel litt lukket eller kanskje avskjermet. Han kunne ikke se hva som var skrevet på de ulike dørskiltene.

- Jeg skal ikke trette deg med for mye i dag, sa kvinnen idet de gikk mot en av dørene, og hun fortsatte; nå skal jeg vise deg det stedet som du skal ha som ditt eget så lenge du er hos oss. På døren hang det et dørskilt hvor han så at det stod skrevet "Rom for Hvile". Innenfor var det en liten hall med noen få rom på begge sider og innerst en stue. Han merket seg at alle nye rom han kom til hadde sin egen fargenyanse - farger som liksom talte sitt eget språk. På en av dørene i hallen fant han til sin store overraskelse sitt eget navn - brent inn på et lite treskilt. - De må virkelig ha ventet på meg, tenkte han og kjente en aning trygghet uten at han ville røpe dette for kvinnen.

 - Dette er ditt eget lille "hjerterom", sa kvinnen leende - hit kan du gå når du kjenner behov for ettertanke og hvile. Vi vil likevel ikke la deg få være alene for lenge av gangen - det er nemlig i fellesskapet med andre at du best kan styrkes og få nye krefter, fortsatte hun.  På sengen lå det en liten frisk markblomst, et lite billedkort og en bibel. På billedkortet stod det skrevet: "Han lar meg ligge i grønne enger; Han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft". Ordene var kjente og de minnet ham igjen om Jesus-skikkelsen på maleriet i atriet.

 Når du har fått hvilt deg godt ut så skal vi fortelle deg mer om de ulike rommene i "dreieskiven" - det er nemlig det navnet vi bruker for å beskrive hva som skjer her, sa kvinnen vennlig idet hun tok farvel. Da hun var gått la han seg rett ned i de nyvaskede og deilige sengeklærne, uten å ha noen som helst tanke om å rekke å kle av seg. Han følte seg så tung og trett - og samtidig litt varm og merkverdig nok litt roligere. Han lot derfor tankene få kjenne sin første frihet på lang tid, og de forlot den slitne og tunge kroppen, fòr ut av rommet og steg over de grønne engene utenfor mot den rødgule horisonten hvor de etter hvert forsvant ut av syne.

 - en ny dag

 Neste morgen møtte han igjen kvinnen i atriet.

- Det ser ut til at du har hatt en god natt, sa hun og holdt ham lenge i hånden. Etter å ha møtt kvinnens vennlige blikk så han raskt på maleriet og skulpturen. Jo, det var en slående likhet mellom kvinnen, Jesus-skikkelsen og keramikeren. Men det var ikke det fullkomne han hadde sett hos dem. Nei, det måtte heller være oppmerksomheten, den intense konsentrasjon og hengivenhet rettet mot noe utenfor deres eget liv. På en måte følte han at de tre skikkelsene var der bare for hans skyld. En tåpelig følelse, tenkte han og smilte for seg selv.

 - Nå skal jeg fortelle deg litt om hva du finner bak de ulike dørene du ser, sa kvinnen - denne gang med en litt ettertenksom stemme. Det er du selv som bestemmer hvilket rom du vil gå til, du bestemmer også selv når du ønsker å gå inn og hvor lenge du ønsker å være der, fortsatte hun. Du behøver ikke å følge en bestemt plan eller rekkefølge. Rommene er der for deg, til din disposisjon og for de andre som er sammen med deg her. Derfor bestemmer den enkelte selv, med et lite unntak som jeg skal fortelle deg om senere, hva som føles riktig og til hvilken tid. Hvis du likevel ikke skulle være sikker på hva du vil, så kan du gjerne snakke med de andre du møter her i fellesskapet. Vi har faste samlinger her i atriet og ellers vil du møte andre på de ulike rommene i "dreieskiven". Jeg vil også hele tiden være her for og med deg, både når du sier at du trenger meg og når jeg tror at du trenger meg. Sammen vil vi dele erfaringer og tanker om de ulike rommene, noe som jeg håper både vil øke nysgjerrigheten og lysten din til å gå inn.

 - Den første døren går inn til det rommet du kom fra i går, som du kanskje husker stod det skrevet "Dreieskiven" på den.  Herfra blir det utgangsdøren og på den står det skrevet "Underveis".  Når tiden er inne for avskjed vil vi snakke om - og sammen reflektere over det å være "underveis".

På neste dør står det "Rom for fortellinger".

Alle som besøker oss i dreieskiven har en fortelling eller flere som de ønsker å dele med andre. I dette rommet vil det alltid være tid for fortellinger og alltid noen tilstede for å lytte og reflektere over dem. En klok kvinne har sagt noe som jeg synes passer fint til dette rommet:

"Det er bare jeg som er meg. I hele verden finnes ingen andre som er nøyaktig lik meg. Det finnes mennesker som har noe likt med meg, men ingen er satt sammen akkurat som meg. Derfor er alt som kommer fra meg ekte, og mitt, fordi det er jeg alene som velger det".

På den tredje "Rom for smerten".

Mange vegrer seg for å gå inn i smertens rom. Likevel opplever så mange at det var både godt og nødvendig å gå inn dit. Vi kan ikke ta bort smerten eller bringe tilbake noe som er tapt, men vi kan være hos deg, være nær deg og holde deg når mørket, smerten, sinne, sorgen, ropet, fortvilelsen og gråten tapper deg for mot og krefter. Det er egentlig ikke mer å si om dette rommet, ordene blir så tomme og ofte så meningsløse i møtet med "smerten".

 På den fjerde "Rom for ettertanke og bønn".

I dette rommet brennes det alltid levende lys, som et symbol på Guds nærvær. Hvis du vil kan du gå inn dit for bønn, for stillhet, for ettertanke, for bibellesning, for fellesskap og nattverd. Her kan vi få lov til å legge alle ting fremfor Herrens alter. Vi kan komme til Ham med vår innerste fortvilelse, lidelsen, bitterheten, skylden, våre rop om hjelp og vi kan komme med vår takknemlighet, vår glede og våre drømmer.

- Legg også merke til det store vinduet bak alteret med den fine utsikten til Guds eget skaperverk, et mektig og alltid skiftende landskapsbilde, nøysommelig komponert til enhver anledning med tanke på å glede og styrke oss - ikke en eneste detalj eller fargenyanse er glemt.

 Nå la han også merke til at maleriet av Jesus hang på veggen mellom "Rom for smerte" og "Rom for ettertanke og bønn".

Kvinnen fortsatte:

På den femte "Rom for helhet, nærhet og forsoning".

Dette rommet er litt annerledes i forhold til de andre. Selv om dette rommet også på en måte er åpent så kan en ikke uten videre bare gå inn. Her ønsker vi nemlig at du skal møte noen med spesiell innsikt og erfaring, så derfor ville det være fint om du gjorde avtale med oss på forhånd. Her har du mulighet til å se på hva som preger og påvirker deg og ditt liv, og din kontakt og nærhet med andre mennesker. Det er altså et sted for å bli kjent med dine egne, innerste lengsler og behov, et sted for å ivareta alt ved deg, og et sted for nærhet, åpenhet, aksept, respekt og forsoning mellom deg og de som står deg nær.

På den sjette "Rom for visjoner".

En konsentrasjonsleirfange har i ei bok beskrevet livstroens betydning i et menneskes liv når alt annet synes meningsløst. Tro, håp, drømmer, visjoner er ledestjerner i våre liv. Selv om vi ikke nødvendigvis alltid når dem, så er de likevel med å stake ut kursen og retningen for vår livsvandring. Disse ledestjernene kan også lyse for oss når mørket kaster sine skygger på vår sti. I dette rommet kan du dele dine drømmer og kanskje skape nye visjoner med en annen eller flere, både gjennom ord, bilder eller på andre måter som måtte være naturlig for deg.

På den sjuende "Rom for frihet og ansvar".

Frihet og ansvar er sterkt knyttet til hverandre. Virkelig frihet kan ikke oppnås uten gjennom ansvar. Samtaler og øvelser om dette setter oss i stand til å kunne utfolde oss og sprenge grenser innenfor de rammer som er naturlig å sette i forhold til vårt ansvar for eget og andres liv.

På den åttende "Rom for glede og lovsang".

"Alt har sin faste tid; ...en tid til å rive, en tid til å bygge, en til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse" står det skrevet i bibelen. Dette er rommet og tiden for glede, latter, sang, dans, poesi og musikk. Det frigjør oss og setter i bevegelse nye og ukjente strenger i våre liv.

På den niende "Rom for utfoldelse og ny kunnskap".

Her er det et mangfold av aktiviteter, blant annet kan jeg nevne; drama, bevegelse, sport, musikk, forming, kunst, diktning osv. Det skjer også mye undervisning her. Alt vil bære preg av de mennesker som til enhver tid befinner seg der. Noen kaller det "rommet med det rare i". Det oppleves nemlig både litt skremmende og samtidig veldig spennende. Det føles nesten som første gang en svømte på dypt vann. Når du først har lært det, prøvd det, følt deg trygg der, ja, da ligger det et hav av muligheter foran.

Den tiende døren; ”Rom for hvile” kjenner du fra før, der har du allerede tilbrakt en tid. Det er ikke slik at alle du møter i "dreieskiven" vil benytte seg av "rommet for hvile". Noen kommer nemlig bare innom for noen timer, en dag eller kanskje en natt mens andre kommer for korte eller lengre perioder.

Han kjente igjen trettheten komme og at det begynte å bli vanskelig å få med seg alt hva kvinnen fortalte ham. Det var som om hun leste tankene hans da blikkene møttes og hun sa:

- Det får være nok av enetale fra meg, nå skal du få være for deg selv så lenge du trenger det. Når du ønsker det vil du finne meg her i atriet. Fra da av kan du selv få styre dine og våre skritt omkring i "dreieskiven".

Roald Hansen 1995