Dette handler om to forskjellige historier, som på en noe forunderlig måte, er vevd sammen som om det hele bare skulle ha vært en tåpelig drøm. Men slik er det ikke!
I den første historien vandret jeg nedover en vakker, gresskledd fjellside sammen med venner. Det var da jeg ble var skrik, eller kanskje heller rop, fra en fugl jeg observerte på bakken et stykke foran oss. Det virket ikke som de andre jeg var sammen med enset dette, og jeg gjorde dem da heller ikke oppmerksomme på hva jeg hørte og så. Etter hvert som vi nærmet oss stedet hvor fuglen lå, ble ropene stadig tydeligere. Nå kunne jeg også se fuglen godt. Det var en ganske stor fugl som lå der med utslåtte vinger på gressletten.
Den noe stygge og grålige fuglen virket å være svært så syk og utmattet. Men det merkeligste av alt var at fuglen faktisk ropte ut sin fortvilelse på menneskelig vis og ba om hjelp til å bli slått i hjel. Den orket ikke å leve lengre! Det hele fortonet seg uvirkelig og rart. Så av redsel for å dumme meg ut, eller ikke bli trodd på av mine venner, bestemte jeg meg for å overse fuglen. Hvorfor skulle forresten jeg bry meg? Det var tross alt bare en gammel, utslitt og døende fugl!
I den andre historien stod jeg foran en lang og vanskelig reise sammen med venner. Kjentfolk hadde forberedt oss på at reisen over fjellet ville bli både strevsom og til dels farefull. De hadde beskrevet den utfordrende reiseruten inngående; om smale og steinete stier, om luftige fjellrygger, om bratte heng og stup og om ville fossefall og stryk. Vi grudde oss veldig til å ta fatt på reisen, men så samtidig ingen annen måte å kunne nå frem til reisemålet på.
Ja, reisen ble både strevsom og utfordrende, og beskrivelsen vi hadde fått på forhånd stemte bra. Likevel, det hele hadde på sett og vis gått langt bedre enn hva vi hadde fryktet. Vi var derfor en lettet og glad gjeng som tok oss nedover den vakre, gresskledde fjellsiden mot reisemålet. På veien nedover ble jeg gående litt for meg selv. Det var da jeg plutselig fikk øye på en stor, grålig fugl med utslåtte vinger på bakken et stykke foran meg. Fuglen var tydeligvis svært syk og utmattet.
Da husket jeg med ett at jeg hadde opplevd dette tidligere. Selv om jeg ikke kunne høre de fortvilte ropene fra fuglen denne gangen, så skjønte jeg likevel straks at jeg var den eneste som visste hva fuglen ønsket seg. Jeg fant derfor en passe stor stein og satte meg ned ved siden av den syke fuglen. Litt motvillig, men likevel bestemt, løftet jeg steinen for å slå den i hjel. I det jeg skulle til å slå, krøp fuglen ned i en grop i bakken. Dette forhindret meg i å kunne slå til den med tilstrekkelig kraft.
Da husket jeg med ett at jeg hadde opplevd dette tidligere. Selv om jeg ikke kunne høre de fortvilte ropene fra fuglen denne gangen, så skjønte jeg likevel straks at jeg var den eneste som visste hva fuglen ønsket seg. Jeg fant derfor en passe stor stein og satte meg ned ved siden av den syke fuglen. Litt motvillig, men likevel bestemt, løftet jeg steinen for å slå den i hjel. I det jeg skulle til å slå, krøp fuglen ned i en grop i bakken. Dette forhindret meg i å kunne slå til den med tilstrekkelig kraft.
I samme øyeblikk skjedde det noe underlig og mirakuløst. Den stygge og grålige fuglen ble på kort tid totalt forvandlet. Ut av den store, utslitte fuglekroppen fløy det nå opp, med forsiktige og usikre vingeslag, den vakreste fuglen jeg noen gang har sett – en liten, blåfiolett fugleunge. Skrekkslagen slapp jeg steinen fra hånden og gav den lille fuglen et forsiktig puff med håndflaten, slik at den evnet å fly helt og holdent ved egen hjelp.
Så stod jeg der i det vakre fjellandskapet, forundret og med tårer i øynene, og så den vakre fuglen fly med lette vingeslag over gresslettene.
Roald Hansen 2000
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar