MORGENDAGENS HØYTIDSFEST

Ibrahim nærmer seg sentrum. Bare for noen få timer siden hadde folk hastet frem og tilbake i sentrumsgatene med hendene fulle av gaver og mat. Han hadde selv oppholdt seg mange timer sammen med vennene sine foran det store kjøpesenteret. Men nå er alt så trist og stille! Bare noen enslige utstillingsnisser holder det gående, og vugger utrettelig og mekanisk frem og tilbake, til de samme kjedelige melodiene. Han lurer på hvordan julen egentlig feires i dette landet?

Selv om det er stille og folketomt, eller kanskje nettopp derfor, forsøker Ibrahim å unngå hovedgatene. Han småløper inn i mer mørklagte gater, uten mål og mening. Her er det bare noen få gatelykter som bryter mørket. I det han passerer den gamle kirken får han øye på en politibil som svinger inn i gaten og nærmer seg. Jeg er oppdaget, tenker Ibrahim. Han løper raskt mot kirken i håp om å finne et skjulested. Til sin overraskelse ser han at den store inngangsdøren står på gløtt - han smetter inn. Her vil de nok ikke lete, tenker han og er lettet.

Ibrahim lister seg forsiktig oppover langs benkeradene. Det er første gang han er inne i en slik kirke. Alt virker så ukjent for ham. Det er både mørkt og litt nifst, og så har han en ekkel følelse av at noen følger med ham. Etter å ha passert alle benkeradene, fører trappetrinn ham opp til en slags plattform - et avgrenset område med et lavt, halvsirkelformet rekkverk, med en putebelagt benk i forkant. Bak rekkverket er det et stort veggskille, mot noe han tror må være en utgang eller et annet rom.

 En gatelykt utenfor sender lysstråler inn i kirken, og på veggskillet. Nå ser han at det er hengt opp et stort hvitt lerret på veggskillet, som om noe bak bevisst er blitt skjult. Ibrahim lurer på hva som kan være bak det hvite lerretet. Han prøver å sette seg på benken. Den er nok ikke beregnet å sitte på, tenker han, og snur seg slik at han blir sittende knelende, lent mot rekkverket og vendt mot veggskillet - med knærne på benkeputen.  Etter hvert blir han vant til mørket og får øye på et bord som står foran veggskillet. På bordet ser han en stor, oppslått bok og to store, tomme gullysestaker. Lysestakene må han for all del huske på å få med seg når han går, tenker han. Men det er best å vente noen timer her, politiet leter nok ennå. Han føler seg sliten og trett, og det går ikke mange minuttene før han sovner der, delvis knelende, delvis liggende ved benken.

Gjerdet blir raskt kuttet. Mørkkledd ungdom løper inn på området. Glass knuses, dører brytes opp. De tomme vognsettene inntas fra alle kanter. Kniver flerrer setetrekkene. Maling sprayes overalt, på vegger, tak, gulv. Ibrahim har ansvaret for at gjengens kjennemerke behørig blir malt med rødt, gult og svart. Han ser på sitt verk og er stolt over at de er den første gjengen som har greid å ta denne stasjonen. Ingen har greid denne tidligere. Men så går alarmen! I løpet av sekunder er vaktfolkene der. Et voldsomt sammenstøt finner sted. Det skrikes og bannes, det blinker i kniver og slagvåpen - alt er kaos! Så høres sirener og politiet stormer stasjonsområdet.

Ibrahim løper og løper til han kjenner blodsmaken i munnen. Hvor skal han dra? De vet hvem han er, hvor han bor. Likevel må han hjem. Han bruker trappen, tør ikke ta heisen. Nesten oppe hører han stemmer utenfor døren til leiligheten deres. Han oppfatter raskt at det er faren som snakker med politiet. «Når han kommer hjem må dere straks melde fra til oss», sier politimannen idet han går mot heisen.

 Ibrahim hører bare sin egen pust idet han forsiktig smyger seg ned trappene igjen, og ned til kjelleretasjen. Derfra greier han å komme seg ut gjennom et vindu på baksiden av blokken og løper gjennom den store parken. Det er for lengst mørkt og han regner ikke med at noen har sett ham. Så er han på flukt igjen - denne gang mot byens sentrum.

Med ett våkner Ibrahim - noen står rett foran ham. De må likevel ha sett at jeg gikk inn i kirken, tenker Ibrahim. Nå blir jeg tatt? Hva skal jeg gjøre? Han prøver å finne kniven sin i lomma. Jeg skal slåss! Jeg orker ikke å sitte inne igjen, tenker han. Men han rekker aldri å finne kniven, eller å reise seg. Dessuten er det hele litt underlig. Det er ingen uniformert person som står foran ham. Han ser riktignok ikke hele personen - bare føttene. Den fremmede har sandaler på seg. Kanskje det bare er en av de hjemløse som har funnet seg ly for natten, undrer han. Han kan bare våge å prøve seg, stakkars fyr! Ibrahim er nå forberedt på å slåss. Det er ikke ofte han er redd, men denne gang kjenner han faktisk skjelving gjennom kroppen.

- Ibrahim, Ibrahim, vær ikke redd, sier den ukjente og fortsetter: Sett deg opp og spis! Da kjenner Ibrahim duften av - og får øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved siden av hodet sitt. Jeg har ventet på deg i hele kveld, fortsetter den ukjente, idet han stryker Ibrahim forsiktig over hodet.

- I dette mitt hus er du trygg, sier den ukjente med vennlig stemme. Ibrahim får ikke frem et ord mens han river en bit av brødet - han er skrekkslagen. Sover jeg eller er jeg blitt gal, undrer han? Dette kan ikke være virkelig! Han spiser av brødet og drikker vann fra krukken mens han møter ansiktet til den fremmede. Fredelige øyne møter ham. Ibrahim greier ikke å snu seg vekk og egentlig ønsker han på en måte at dette øyeblikket skal vare lenge. Han kan ikke huske siste gang han møtte øyne som ikke var fulle av sinne, hat, redsel og mistenksomhet. Men disse øynene er helt annerledes, tenker han. De virker så varme og glade - ja, til og med litt vennlige.         

Øynene til den ukjente har på en måte tatt motet og kraften fra Ibrahim. Det er så vidt han greier å stotre frem et spørsmål:

- Hvordan kunne du vite at jeg kom hit i kveld, spør Ibrahim og fortsetter; - jeg har aldri vært inne i en slik kirke før!  Den ukjente svarer ikke direkte på spørsmålet, men sier:

- Ibrahim, i denne natt trenger jeg så sårt din hjelp!

Ibrahim ler rått, - da er du i så fall den første voksne som har bedt meg om hjelp! - Jeg lager som regel bare trøbbel for folk!

For første gang kan Ibrahim se at øynene til den ukjente blir triste, og at tårer trenger seg frem.

- Ikke grin da, sier Ibrahim, det var da ikke så vondt ment! - Det er bare slik det er, fortsetter han kjølig. Nå kjenner han seg endelig trygg og har igjen kontroll over situasjonen. Den ukjente er ikke lengre noen trussel, tenker han. Kanskje ønsker han bare hjelp til et brekk - og med de sandalene kommer han nok ikke langt på egen hånd…

 - Ibrahim, sier den ukjente. - Denne kirken var en gang full av liv og aktivitet. Det var ikke en hverdag eller høytidsstund uten at barn, unge, voksne og gamle fylte kirken med bønn, lovsang og glede. Men så en dag tok det hele slutt. Folk ble så opptatt av sitt eget. Det var så mye som måtte ordnes og oppleves, og alt skulle skje på kortest mulig tid. Ingen hadde lengre tid til å komme hit og kirken ble etter hvert stående helt tom.

- Ibrahim, fortsetter den ukjente, - I morgen inviterer jeg til høytidsfest her i kirken. Da inviteres alle de som pleide å komme til kirken før, men også de som aldri har vært her. Jeg skal ut og invitere mennesker som trenger et sted å hvile fra kaos og mas, et sted å bli sett og hørt, et sted for fornyelse og glede, et sted for fellesskap og liv eller et sted å kunne være fri og ekte.

- Men jeg skjønner ikke, avbryter Ibrahim; - Hva vil du egentlig ha min hjelp til?

- Ser du det hvite lerretet, sier den ukjente. Lerretet skjuler den gamle altertavla i kirken. Altertavlen er et kunstverk. I kirker som dette ønsker folk at altertavla skal fortelle noe viktig. Den skal si noe om det aller viktigste i livet og evigheten, den skal vise oss vei og den skal invitere til fellesskap. Men den gamle altertavla betyr visst ikke noe for folk lengre. Derfor vil jeg at du skal male en helt ny altertavle – både for i morgen og for fremtiden. Jeg vil også at du skal hente vennene dine hit slik at de kan pynte kirken for morgendagens høytidsfest.

- Nei, er du helt idiot, utbryter Ibrahim. - Vi kan da ikke noe annet enn å gjøre brekk, tagge - spraye maling på bygninger, tog og tunnelvegger. Og det blir vi straffa for!

- Ibrahim, dere er de eneste som kan gjøre dette for meg denne natten. Og jeg vet at dette blir den flotteste altertavla noe menneske kan lage.

- Hva slags vrøvl skal du i så fall ha på de veggreiene dine, og hva skal vi ellers pynte opp med her da? spør Ibrahim i en litt spydig tone.

- Jeg vil at du skal lede arbeidet Ibrahim. Du skal selv velge alt – både tegninger, motiv og farger på vegger og altertavla. Det eneste du skal tenke på er at hele rommet – med altertavla, tegninger, farger og pynt - blir satt sammen slik at det vil gi mening for de som kommer hit i morgen.

- Hvordan kan vi vite at det vi lager har en mening for de folka som kommer? utfordrer Ibrahim.

- Det kommer flere mennesker til denne kirken i løpet av natten. De skal være med å tilrettelegge for festen i morgen. Du skal få møte dem alle senere i natt. En av dem er en gammel lærer som pleide å gå i denne kirken. Han skal jeg presentere deg for. Når du har spørsmål, eller er usikker på arbeidet du holder på med, skal du lage tre ulike skisser som du viser frem for læreren. Følg nøye med øynene hans. Han kommer til å felle tårer på en av de tre skissene. Denne skissen skal du arbeide videre med! Slik fortsetter du til du har de motiv og skisser du trenger til arbeidet! 

- Nei, jeg kan ikke hente mine venner hit, utbryter Ibrahim. Vi vil alle bli arrestert av politiet!

- Vær ikke redd Ibrahim, ingen har tid til å fortsette å lete etter dere i kveld. Det er julekveld!

Ibrahim reiser seg og går nedover midtgangen. Uten å forstå hvorfor, velger han å følge den ukjentes ønsker. Nå lurer han bare på hvordan han skulle forklare alt dette for vennene sine.

Kenanja slentrer av gårde med en noe utslitt gitarkasse på ryggen. Han vandrer gjennom tomme sentrumsgater på vei hjem. Han tar seg god tid og filosoferer over livet sitt. Det er heller ingen som venter på ham i den lille, rotete hybelleiligheten i den gamle bygården. Folk har nok med sitt på julaften. Og samme kan det være. Han bryr seg egentlig null og niks om den slags feiringer. Riktignok tenker han ofte nå om dagen på jul og barndomstiden hjemme. Alt var på mange måter så enkelt, trygt og godt den tiden. Det var forresten som barn den store musikklidenskapen ble utviklet. Ken var det ordentlige navnet han engang fikk. Pussig nok kan han ikke huske at noen hadde tiltalt ham med det navnet. Han var ikke gamle pjokken da de begynte å kalle ham Kenanja. Det navnet fikk han av en gammel mann i bedehuset der familien var aktive. Kenanja var visstnok et bibelsk navn - en eller annen som forstod seg på sang og musikk. Som barn var han stolt av tilnavnet og siden ingen senere forstod hvor det navnet kom fra, og at det slettes ikke var så ille, ja, så ble det slik siden. Han lærte i hvert fall alt om musikk og sang i barneårene og er glad for det i dag. Hva skulle han ellers ha gjort ut av livet sitt? Ikke mye å skryte av akkurat! Da han flyttet hjemmefra til hovedstaden startet han straks et bluesband, og gjengen har holdt sammen i tykt og tynt siden den gang.

I begynnelsen måtte han jobbe om kveldene for å livnære seg. Senere har bandet hatt såpass mange oppdrag at han har greid seg med dette og noen andre strøjobber. Drømmen hans var det store gjennombruddet! Men etter hvert som tiden gikk uten at drømmen gikk i oppfyllelse gav han mer eller mindre blaffen. Nå er det ikke så mye annet å gjøre enn å holde det gående på tomgang.

 Underlig forresten å spille med bluesbandet på selveste julekvelden. Men siden vennene heller ikke bryr seg særlig om juletradisjoner var det greit nok. For moro skyld hadde han spilt et par gamle julesanger. Musikken hadde vel ikke akkurat passet inn i så mange hjem på en slik kveld, men det hadde vært fint – og kanskje også litt rart å synge de sangene – mimrer han, idet han passerer den gamle kirken på vei hjem.

Det var alltid mørkt i kirken. Han visste at den ikke var i bruk lengre, og at den var sterkt forfallen. Når han går forbi dette strøket tenker han ofte på hvor flott det ville ha vært å kunne bruke denne kirka til konsertlokale.

- Rart at kirkedøra er åpen i kveld? - Den pleier jo alltid å være lukket, tenker han, i det han passerer. - Kanskje noen løse fugler har tatt seg inn for å få seg en varm julekveld?

- Hva med å benytte denne sjansen til å ta en nærmere titt inne i kirka, tenker han; - Jeg kunne teste akustikken og kanskje undersøke om det fremdeles er liv i det gamle orgelet?

- Hvem ville forresten bry seg på julekvelden? Han kunne simpelthen ikke la det være uprøvd!

Kenanja har ikke for uvane å miste fatningen. Men nå er han overveldet av spenning i det han åpner gitarkassa. Det er tydeligvis strøm i kirken så han ordner med litt lys. Noen har tydeligvis vært her nylig - for varmen står på. Han finner også noen gamle stearinlys som han tenner og setter i de tomme gullysestakene på alteret. Orgelet ser også ut til å være intakt - men dette ville han vente litt med!  Kvelden er fremdeles ung! Nå vil han dra i gang en av de julesangene han husker best fra barneårene. Da han er i gang med den første låta kjenner han en helt spesiell sitring og glede – noe han ikke har følt siden høytidsmøtene på bedehuset hjemme som liten gutt. Dette gir ham en følelse av velvære.

- Da oppdager Kenanja plutselig at han ikke er alene i kirken.

Rakel orker ikke lengre å sitte på hybelen sin. Hun kler seg raskt og haster avsted mot byen. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Tankene gjør henne gal. Telefonen har kimt mange ganger. Kan de ikke la henne få være i fred? Hun har fortalt dem at hun har blitt invitert til venner julaften. Likevel ringer de! Ja, hun har registrert alle meldingene! De har tydeligvis ikke trodd på henne! De ber henne være så snill å ringe tilbake så snart som mulig.

 Livet ble snudd opp ned etter at mor og far - så brutalt og meningsløst - omkom i bilulykken for noen få måneder siden. Før dette var alt så godt. Hun hadde reist tilbake til byen for å fortsette teologistudiene etter en lang og opplevelsesrik ferie. Hun hadde etter hvert blitt vant til, og brydde seg heller ikke lengre om, at så mange hadde vært skeptiske til at hun skulle bli teolog.

- Dette er ikke de rette studiene for deg, hørte hun mange si. Men hun var takknemlig for at mor og far likevel alltid støttet henne. Hun hadde opplevd barndommen på prestegården som harmonisk og god. Hun hadde fått mange venner i byen og savnet egentlig ingenting - helt til den grufulle dagen da hun fikk meldingen om ulykken. Siden da hadde hele livet rast sammen! Tiden før, under og etter begravelsen hadde tappet henne for alt av livsmot og krefter. Hun var fullstendig omgitt av mørke. Selv om hun til slutt hadde meddelt alle at hun vil prøve seg på studiene igjen - så var det hele bare for å få være alene - få slippe maset, minnene, alt! Hun hadde stengt seg inne i seg selv, fullstendig avskåret fra fellesskapet.

Tanten hennes hadde forstått alvoret i situasjonen. Hun gjorde alt som stod i hennes makt for å få henne tilbake til livet. Det visste Rakel! Hun visste også at det var nettopp tanten som nå ringte gang på gang for å få tak i henne - som hadde skjønt at hun trakk seg tilbake og trengte hjelp.

Men Rakel orket ikke å møte dette.

Rakel vandrer hvileløst gjennom julegatene. I det hun passerer den gamle kirken stanser hun forbauset opp. Hadde hun hørt musikk fra kirken? Hvorfor var det lys der inne så sent på julekvelden? - Kirken hadde da vært stengt i flere år?  For et øyeblikk forsvinner alle vonde tanker, hun blir nysgjerrig og åpner forsiktig kirkedøren. Innenfor blir Rakel fullstendig overrumplet da hun får se den unge, noe uflidde mannen med gitar på sidebenken - spille og synge den vakreste av alle julesanger hun visste om den aller kjæreste julesangen de pleide å synge hjemme på prestegården.

 Tårene strømmer på og - uten å forstå helt hva som hender begynner hun snart å nynne, for så å synge med den unge mannen. I det halvmørke kirkerommet sitter de to sammen og synger, akkompagnert av Kenanjas akustiske gitar. Rakel føler nesten som om taket løfter seg og at himmelens kor og orkester fyller kirkerommet. Hun kan nesten se for seg mor og far smile til henne mens de synger og danser oppover midtgangen.

          

Da sangen ebber ut blir Rakel vàr duften av nybakt brød. Hun ser en person med hvit kjortel komme gående ned fra alteret med et lite brød og ei vannkrukke.

- Hva i all verden, utbryter Rakel overrasket: - Si meg har du samlet sekten din her til ei hemmelig julemesse?

- Slapp av, sier Kenanja – Jeg kjenner ikke denne fyren! - Kirkedøra stod åpen da jeg gikk forbi, og da måtte jeg bare innom for å dra i gang ei låt. Da jeg satt her og spilte kom denne fyren ned til meg og lurte på om jeg var sulten. Det var jeg jo - og da lovte han å fikse meg både mat og noe å drikke på! Som du ser så har han nok lånt seg en av de gamle konfirmasjonskappene og noen utgåtte sandaler. Sandalene tilhørte sikkert organisten - han er nok for lengst havnet på gamlehjem eller under torva – hva vet jeg?

 - Spis og drikk, sier den ukjente, ellers blir natten for lang for dere!

- Skulle nesten tro du var prest her i gården, spøker Kenanja og blunker til Rakel mens han fortsetter: - I så fall har vel ikke du særlig mye å fordrive tida med nå om dagen? Den ukjente tier og vender ansiktet bort.

Maten smaker godt, og mens Rakel og Kenanja hviler på benken etter måltidet, forteller den ukjente dem historien om Ibrahim. Først tror de bare at han dikter opp en historie for dem. Men etter hvert blir de slått av forundring over måten han forteller historien sin på. Han viser så stor innsikt og innlevelse i denne spesielle ungguttens liv at de finner det merkverdig at historien kan være oppdiktet. Da den ukjente er ferdig med å fortelle historien om Ibrahim tror de på hvert ord han har sagt. Han avslutter så med å fortelle dem om planene for morgendagens julefest i den gamle kirka og at han trenger deres hjelp.

- Hvorfor ikke, hva skal vi ellers gjøre? forsøker Rakel, og Kenanja nikker samtykkende

- Denne festen vil vi være med på! stemmer begge i samtidig.

- Hva kan vi hjelpe til med da? spør Kenanja entusiastisk.

- Det er fortsatt mye å forberede og dere er en del av min plan for denne festen, sier den ukjente og smiler varmt og lurt til dem begge.

 - Lovsangen er menighetens indre røst, og evighetens stemme, som søker og lengter etter sin endelige plass i det himmelske kor, sier den ukjente og fortsetter: - Uten lovsang, dans og musikk opphører harmonien i kirkerommet. Det er som om vi knuser en konkylie – med ett opphører dens indre, evige brus.

 - I morgen vil jeg at lovsang, dans og musikk igjen skal få fylle dette kirkerommet, fortsetter den ukjente i det han vender seg mot Kenanja; - Jeg vil at du skal lede og arrangere den musikalske delen av festen. Inviter med deg bandet ditt og andre kjente, som du vet vil glede både seg selv og andre med sang og spill. Be dem ta med seg alle mulige instrumenter! Deretter velger du ut de sanger og musikkstykker som du tror folket vil ta til sitt hjerte og glede seg over.

- Men hvordan kan jeg vite hva slags sanger og musikk folk vil like, undrer Kenanja?

- Etter midnatt kommer den gamle organisten, og korlederen, fra kirken her på besøk, fortsetter den ukjente, - når du står fast på valg av sanger og melodier, fremfører du tre musikkstykker for ham. Følg nøye med øynene hans! Han kommer til å felle tårer under en av disse tre fremføringene. Slik går du frem til du har et rikelig utvalg av sanger og musikalske perler.

 - Rakel! sier den ukjente og møter blikket hennes. Rakel blir overrasket over at han kaller henne ved navn. Hun kan ikke huske at hun har presentert seg for ham. Men hun rekker ikke å spørre om dette før han sier:

- Fra tidens begynnelse var Ordet. Ordet var hos Gud, og ordet er Gud. Ordet gir nytt liv. Ordet frigjør. Ordet er dagens og morgendagens håp for menneskeslekten.

- Rakel, jeg vil at du skal være møteleder og tekstleser i morgendagens høytidsfest her i kirken.

 Rakel er forundret over den ukjentes talemåte. Hva skal jeg så lese min gode mann, spør hun?

Den ukjente forteller henne om de tidligere menighetsarbeiderne fra kirken som vil komme på besøk i løpet av natten. Denne gangen nevner han ei kvinne – kirketjeneren.

- De tekstene du leser, sier den ukjente, må være et budskap til dagens og morgendagens folk – men de må også ha med seg gårsdagens og evighetens visdom. Du vil få hjelp fra kvinnen ved at du leser tre forskjellige tekster for henne. Følg nøye med øynene hennes. Hun kommer til å felle tårer under lesningen av en av disse tekstene. Denne teksten skal du bruke! Velg på samme måte alle de tekster som skal til for å binde sammen bilder, ord og toner til en helhet.

 - Rakel, jeg har også en annen oppgave til deg – fortsetter den ukjente:

Det er ikke bare dere som føler sult etter en lang dags ferd. Når vi inviterer til høytidsfest må vi også tilberede et festmåltid for våre gjester.

- Jeg vil derfor at du skal sende en melding til alle dine kjære fra hjembygda, Rakel. Be hver og en av dem om å tilberede en velsmakende rett! Så ber du dem kle seg i sine flotteste festklær og reise sammen hit for å delta på morgendagens høytidsfest!

- Men kjære deg, utbryter Rakel mens hun kjenner en aning glede, - de vil da ikke for all verden forlate sine hjem midt under høytiden for å komme hit?

- Jo, sier den ukjente med et varmt smil. – det vil faktisk være den største gaven de kan tenke seg! De bare venter på et livstegn fra deg, Rakel!

 - Men nå venter jeg snart Ibrahim og hans venner hit – så da må jeg straks ordne i stand noe mer brød og drikke til alle dere som skal arbeide her i natt, sier den ukjente.

 - Men bare en ting til før jeg går, fortsetter han; og dette må dere huske! Nøyaktig på slaget tolv under morgendagens høytidsfest må det være et øyeblikk av fullstendig stillhet i kirken:

Da vil jeg tre frem ved alteret, vandre ned midtgangen, løfte mine hender og velsigne dere. 

            Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud!

Roald Hansen 2000