Jeg hadde verken kroppslige eller holdningsmessige egenskaper som tenåring som tilsa at jeg ville bli noe stort innen kampsport, men skjebnen ville det annerledes. Det hele startet svært tilfeldig. Som barn havnet jeg midt i et, mer eller mindre uskyldig, gateslag mellom to guttegjenger i bydelen hvor jeg vokste opp. Jeg husker ikke hva gateslaget dreide seg om, men husker at jeg ble livredd og ønsket å forlate det hele og løpe raskest mulig hjemover. Men en fra fiendene så rømningsforsøket mitt, innhentet meg raskt, og slo meg midt på nesa så blodet sprutet. Overraskende for både han som slo, og ikke minst meg selv, så kom det et lynraskt og effektivt refleksslag fra meg som traff fiendegutten rett på hakespissen. Det sendte ham rett i gaten og der lå han livløs noen sekunder, noe som for meg føltes som minutter. Jeg ble nemlig lovredd!
Episoden ville nok raskt ha blitt glemt om det ikke hadde vært for at en ung fyr tilfeldig passerte oss på sykkel, og hadde sett dette spesielle opptrinnet mellom meg og fiendegutten. Han kom bort til oss, løftet opp fienden som lå på gata, sjekket at han var ok og sendte ham av gårde. Deretter gir han meg et lommetørkle, ber meg tørke bort blodet i ansiktet og så leder han meg til et roligere sted. – Du traff kjempebra, sa han med et smil. – Det er ikke ofte jeg ser noen på din alder med et sånt talent, fortsetter han. Jeg ser forlegent ned i bakken. For det første trodde jeg at han skulle gi meg en ordentlig overhaling, men så babler han noe om talent. Jeg var jo bare uheldig. Først får jeg et kraftig slag på trynet som gjorde skikkelig vondt, og deretter ved nok et uhell slengte jeg impulsivt mitt første slag noensinne, med såpass kraft at det kunne faktisk ha drept fiendegutten. Jeg skalv i hele kroppen!
- Nå skal du gå hjem, sa fyren. Så kan du fortelle foreldrene dine om det som hendte og at du traff meg. Fortell dem at jeg er trener for en klubb som lærer barn og unge litt lekeslåssing innendørs i stedet for på gata, og at det faktisk kan bli noe stort av de som deltar på dette. Vi trener et par dager i uka og vi vil gjerne ha deg med i klubben. Her har du en lapp med mitt navn og telefonnummer. Ring eller stikk innom hvis foreldrene dine synes det er ok.
Slik havnet jeg i en aktiv bokseklubb. Foreldrene mine aksepterte, dog noe motvillig, at jeg ble med i klubben. Selv om de hadde lite sans for kampsport, så innså de at dette kunne føre meg på et bedre spor, vekk fra guttegjengen og pøbelstreker på gata. I løpet av et par år lærte jeg meg alt om boksing, teknikk, taktikk, vektklasser og mye mer, og ikke minst ble det vist filmopptak i klubben om de virkelige store bokserne og fra historiske kamper.
Jeg må innrømme at de første matchene i fluevekt og senere i fjærvekt ble en stor fiasko for meg. Jeg rakk vel aldri å komme ordentlig i gang i noen kamper før kampdommerne fant det best å stoppe det hele. De første årene snakket heller ingen lengre om talentet mitt. Jeg var rett og slett ikke god nok! Men jeg husket fremdeles ordene fra treneren på sykkel og de mange filmene jeg hadde sett i klubben. Så jeg stod på videre, terpet alene mot sekk, om og om igjen, på ulike slag, riktig fotarbeid og balanse, bevegelse og utholdenhet. Dette ga etter hvert resultater, først kom det flere kamper med poengdeling, så begynte jeg å vinne!
Det tok helt av da jeg flere år senere begynte å bokse i lettvekt klassen, og ikke minst da jeg gikk over til lett tungvekt. Jo tyngre motstanderne ble, jo bedre kom min teknikk til nytte. Mitt store forbilde ble amerikaneren Henry Armstrong som oppnådde å bli verdensmester i tre vektklasser. Grunnen til at han ble mitt store forbilde, var kanskje fordi klubben hadde mange gamle filmklipp fra hans kamper, og pratet mye om hans meritter. De mente også at jeg hadde utviklet meg bra i forhold til flere av hans egenskaper, særlig knyttet til utholdenhet og god kondisjon, godt fotarbeid og fin balanse og ikke minst mine raske slagserier. Jeg ga liksom aldri opp kampene, sa de, selv når det kunne se dårlig ut underveis. Mitt svakeste punkt var nok min noe spinkle overkropp, som uansett hardtreningen jeg hadde vært igjennom, ikke alltid ble forbundet med kampsport. Men nettopp dette førte også til at motstanderne undervurderte meg og ble overrumplet av kjappe slag som sendte de fleste i gulvet i løpet av et par runder.
I mange år oppnådde jeg stor suksess. Jeg var rangert høyt på den hjemlige arena, men vant også betydelige seire internasjonalt. Jeg hadde i løpet av min karriere fått egen Manager som organiserte og holdt orden på kampprogram, trening og alt annet som skulle til for å lykkes. Jeg følte meg privilegert og kunne ikke tenke meg noe annet liv.
Men etter hvert som årene gikk merket jeg at motivasjonen gradvis endret seg. Jeg ble lei av treningen, det tok også mer tid å vedlikeholde formen. Kampene ble mye tøffere, og unge lovende boksere ble en stadig større utfordring. Jeg måtte til og med ty til ulovlige og usportslige metoder i kampene for å vinne, som f. eks skalling og ulovlig lave slag. Stadig vekk merket jeg også at yngre lokale utøvere fikk større backing av publikum enn det jeg fikk, selv i kamper som jeg vant. Journalistene unnlot heller ikke å kritisere min usportslige fremtreden i enkelte kamper.
Så jeg tok en beslutning om at det ville være best for meg å avslutte boksekarrieren mens jeg fremdeles befant meg på høyden. Men først ønsket jeg å ta min siste og aller største triumf ved å vinne mitt fjerde mesterskap på mitt nivå. Deretter kunne jeg ta et farvel med boksingen og sole meg i glansen av mine meritter. Manageren advarte meg imidlertid sterkt og mente jeg burde utsette prosjektet til jeg først gjenerobret min fysiske styrke og utholdenhet, som han mente var betydelig redusert. Jeg sa meg enig i at det var behov for hardtrening, men mente at dette lett kunne gjennomføres på kort tid. Slik ble det og jeg startet hardtreningen for min siste kamp og selvfølgelige seier.
Kamparenaen er fullsatt. Stemningen og forventingen blant publikum er til å ta og føle på. Det er med litt vemod jeg forbereder meg mentalt til kampen. Boksesporten har jo vært mitt liv gjennom så mange år. Jeg har ofret masse tid og krefter på å holde et høyt nivå, og jeg har lyktes. Nå skal jeg ut for å ta min siste triumf, og deretter leve videre på mitt gode navn og rykte.
Rett før kampstart kommer min første trener innom for å ønske meg lykke til. Han forteller meg at min motstander faktisk er den samme unggutten som slo meg i ansiktet i gateslaget der jeg vokste opp, og som fikk et lynraskt slag i retur fra meg. Jeg har aldri hørt noe navn på gutten som slo meg, og hadde heller ingen aning om at dette var samme personen som jeg nå skulle møte i bokseringen i min siste kamp. Men boksehistorien hans kjente jeg veldig godt til. Han har nemlig et enormt rykte for sin tøffe boksestil og har tatt veldig mange store trofeer. Vi har utrolig nok aldri møttes i ringen tidligere. Han er først og fremst beryktet for sine knallharde slag, og vinner de fleste seire på knockout.
Denne nyheten tirrer meg, ikke fordi jeg har noe å hevne fra barneårene, men fordi jeg føler meg godt forberedt på kampen og har merket meg hans mange svake sider. Selv om han slår hardt så er han både tung og noe treg i bevegelsene. Så dette skal bli en lett match, og så kan jeg jo etter kampen, bare for moro skyld, fortelle ham at jeg har truffet haka hans godt en gang tidligere.
Kampen er i gang. I første omgang skjer det lite, annet enn at vi føler litt på hverandre og sjekker svakheter, åpninger og muligheter som kan by seg. Jeg merker at jeg har god kontroll over kampsituasjonen og planlegger å sette inn det store nådestøtet først i tredje og fjerde omgang. Jeg vil derfor la ham gå seg fullstendig tom i starten. Planen virker! I andre omgang gyver han løs på meg som en okse. Jeg ser at slagene hans har voldsom kraft, men jeg unngår dem ved mine raske bevegelser og hurtighet. Helt på slutten av omgangen kommer det imidlertid et overraskende og kraftfullt svingslag fra motstanderen som sender meg i rett i tauet. Publikum jubler! Omgangen ebber ut. - Bare vent folkens, i neste omgang skal det danses, tenker jeg der jeg sitter i hjørnet i pausen mellom andre og tredje omgang.
I tredje omgang overtar jeg føringen fullstendig. Jeg setter i gang det jeg kan mest av alt; lynraske bevegelser, hurtige slagserier, gode kombinasjoner og utrolige treff som skaker motstanderen. Guarden hans fungerer overhodet ikke, han er helt ute av stand til å forsvare seg. Jeg gir ham tirader av slag og støt, og veksler raskt mellom rett høyre og rett venstre. Han deiser stadig vekk mot tauene og går flere ganger i gulvet i løpet av omgangen. Men han gir seg ikke, reiser seg opp igjen. Dette er min kamp, min aller siste og min beste noen gang, tenker jeg og føler meg som ”the great champion”. Jeg høster poeng og roer ned litt på tempoet. Men på slutten av omgangen er jeg nok litt for ukonsentrert, for da kommer det en virkelig ”takk for sist” hilsen ved en ”real uppercut”, et utrolig slag nedenfra som treffer meg rett på hakespissen, og sender meg i en bue mot kanvasen og ut av denne verden for en stakket stund. Jeg kommer til meg seg selv igjen og greier utrolig nok å reise meg, men jeg kjenner blodsmaken i munnen. Publikum klapper og jubler. Dette liker de godt.
Jeg ser at han smiler når omgangen er over. Jeg føler at bena mine svikter, er veldig svimmel og sjangler mot hjørnet. Det er helt klart at jeg fremdeles leder kampen, men jeg kjenner en ekkel uro bre seg gjennom kroppen. Jeg føler meg kraftesløs og kjenner for første gang i min karriere frykt. Jeg har mistet troen på å lykkes, og har heller ikke konsentrasjon nok til å få med meg de råd som gis fra støtteapparatet.
Fjerde omgang starter som slutten på tredje omgang. I det jeg stuper frem for å gi ham en rask rett venstre blir jeg møtt med en hook, og en rask bevegelse med føttene fra motstanderen, som sender meg hodestups forbi ham og rett i kanvasen. Publikum er i ekstase! Men jeg kommer meg opp igjen. Men fra nå av er det fullstendig slutt på kreftene mine. Jeg vet at jeg har tapt både kampen og støtten fra publikum. Men jeg vil ikke miste ansikt, så jeg fortsetter å kjempe. Men ingen ting fungerer lengre. Slagene fra motstanderen er mange og de er tunge. De kommer som svingslag, rette slag, de kommer nedenfra, de treffer meg over hele overkroppen. Det føles som om jeg har forlatt kroppen for lenge siden.
Jeg er tilbake til guttedagene og gateslaget. Denne gangen stormer alle fiendeguttene mot meg. Vennene mine er borte, de har forlatt meg. Alle gyver løs på meg, jeg er ikke i stand til å forsvare meg mot så mange. Det slås fra alle kanter, knyttnever knuser ansiktet mitt, og rammer hele kroppen min. Jeg faller, det tørkes svette, jeg reiser meg, det slås, det tørkes blod, det slås igjen, det telles, det slås igjen og igjen, jeg segner sammen, prøver å reise meg, men makter det ikke, det telles; 1, 2, 3, 4, 5. Smerten jager gjennom hele kroppen, fra hodet, gjennom brystet og magen, og ned til føttene. Kroppen er blytung og det er vanskelig å puste. Jeg kjenner blodsmaken og føler at jeg sakte kveles av mitt eget oppkast og blod. Så blir alt mørkt.
Roald Hansen 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar