En ukjent kvinne tar plass langt bak i teatersalen. De lar henne sitte der, hun ser helt allright ut, og de ser ikke noe poeng i å vise henne ut. Det kan være ved en misforståelse at hun har kommet seg inn i salen, eller kanskje hun er en teaterkjenner som har fått tillatelse av en eller annen til å bivåne de siste forberedelsene til premieren av oppsetningen ”Når kommer du hjem, kjære?”, som settes i gang om et par uker.
Teaterfolka jobber på spreng disse dagene, spenningen er til å ta og føle på. Regissøren ser likevel ganske rolig og tilfreds ut. Han kommer med positive tilbakemeldinger til skuespillerne. Her har det tydeligvis vært jobbet både godt og lenge!
Scenografen virker mer stresset. Hun vandrer frem og tilbake mellom regissør, skuespillere og teknikere for å sikre at samarbeidet mellom alle aktører er på plass. Hun kjenner på ansvaret for at det helhetlige scenebildet skal være nyskapende, samtidig som det skal underbygge budskapet og handlingen på en troverdig måte. Hun er bekymret for at alle de detaljer hun har pirket på så mange ganger i forhold til sceneinteriør, design, fargenyanser, kostymer, sminke, ja ”you name it” blir fulgt opp, og ferdigstilt i god tid før premieren.
Koreografen jobber på sin side både konsentrert og målrettet med utforming og utprøving av det estetiske uttrykk, smidige bevegelser og god kroppsbruk. Her virker alt godt forberedt og det jobbes nå mer med detaljer. Suffløren småprater for seg selv der hun vandrer frem og tilbake, og følger nøye med på skuespillernes plassering i forhold til manuset hun hele tiden holder i hånden.
Så er det er tid for prøve. Scenen ryddes. Skuespillerne tar plass og entrer scenen. Spillet starter. Regissøren lar spillet gå uten å gripe inn. Han tenker at det nå er viktig at de får lengre og lengre økter uten for mange avbrytelser. Han noterer heller ned kommentarer på blokka si, slik at han kan ta kommentarene samlet etter første akt. Bortsett fra noe småplukk her og der fungerer skuespillerne godt sammen og replikkene sitter overraskende godt. Regissøren er så langt i all hovedsak fornøyd, og tenker at de to gjenstående ukene før premieren bør holde godt. Men en kan jo aldri vite!
Underveis i stykket, på et punkt hvor hovedrollehaveren har en utfordrende og til dels krevende oppgave, blir stykket plutselig avbrutt. Kvinnen som sitter bak i salen, og som de fleste har glemt er til stede, har reist seg og kommer gående opp mot scenen. Det er hun som ber dem stanse prøven. Regissøren blir både forfjamset og forbannet over opptrinnet, og ber henne forlate salen umiddelbart. Men hun lar seg overhodet ikke affisere og tar ordet.
Regissøren lar henne motvillig slippe til. Hvis noen virkelig har tillatt henne å overvære prøven, så er det kanskje litt ufint å avvise henne, tenker han. Dessuten er for så vidt en liten pause helt på sin plass. - Ok folkens, la oss høre hva vår gjest har å fortelle oss!
Kvinnen ber den unge hovedrollehaveren komme frem. Hun ser en stund på ham, som om hun analyserer ham nøye fra topp til tå. - Kjære deg, du spiller jo bare en rolle, et spill her! Dette er langt fra ekte! - Du er fullstendig avslørt og avkledd! Din opptreden er løgn og bedrag fra ende til annen. Jeg kom hit for å se utøvere som er seg selv, som forteller oppriktig og ærlig om livet, og om relasjoner de gleder seg over eller kanskje strever med.
Regissøren avbryter henne. - Unnskyld madam! - Skal dette være en spøk eller hva er egentlig poenget ditt? - Greit å sette ting på spissen, men nå synes jeg kanskje du trår vel langt over streken. Men du må gjerne få beholde ordet et par minutter til før vi starter opp igjen. De fleste av skuespillerne og scenefolka går ut og tar siste del av pausen utenfor. På scenen blir hovedrolleinnehaveren fremdeles stående taus ytterst på scenekanten.
Kvinnen fortsetter: - Livet er ikke bare underholdning og fornøyelse, det bør du vite! Vi kan ikke leke og spille oss til kunnskap og innsikt i livets realiteter og hemmeligheter. Du er en bare en skuespiller, en som forfører og forviller ditt publikum. Du ønsker at alle skal le av deg, lære av deg, at de skal forstå alt så mye bedre, gjennom å se deg bekle alle typer roller som får flest mulig folk til å kjøpe plass i salen her.
Engasjert fortsetter kvinnen: - Men utenfor teateret, der leves livet på ekte vis både for åpen scene og i lukkede rom. Livet der ute leves i gode så vel som i grenseløse og såre relasjoner, under trange og rike kår, det leves med angst og savn, med glede og sorg, alene eller i fellesskap, og liv leves som utstøtt eller inkludert. Mangfoldet av roller spilles særdeles godt av de involverte, men ingen får lønn for fremførelsen eller må betale noe for observasjonene. Alt betales med levd liv og skiftende roller! Vi er alle både tilskuere og deltakere.
Kvinnen blir avbrutt ved at pausen er over. Alle aktører finner sin plass på scenen igjen, med unntak av den unge hovedrolleinnehaveren som står urørlig på sin plass med et fjernt blikk. På sykehuset venter hans kjæreste på neste cellegiftbehandling.
Roald Hansen2009
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar