MED LETTE VINGESLAG

Dette handler om to forskjellige historier, som på en noe forunderlig måte, er vevd sammen som om det hele bare skulle ha vært en tåpelig drøm. Men slik er det ikke!

I den første historien vandret jeg nedover en vakker, gresskledd fjellside sammen med venner. Det var da jeg ble var skrik, eller kanskje heller rop, fra en fugl jeg observerte på bakken et stykke foran oss. Det virket ikke som de andre jeg var sammen med enset dette, og jeg gjorde dem da heller ikke oppmerksomme på hva jeg hørte og så. Etter hvert som vi nærmet oss stedet hvor fuglen lå, ble ropene stadig tydeligere. Nå kunne jeg også se fuglen godt. Det var en ganske stor fugl som lå der med utslåtte vinger på gressletten.

Den noe stygge og grålige fuglen virket å være svært så syk og utmattet. Men det merkeligste av alt var at fuglen faktisk ropte ut sin fortvilelse på menneskelig vis og ba om hjelp til å bli slått i hjel. Den orket ikke å leve lengre! Det hele fortonet seg uvirkelig og rart. Så av redsel for å dumme meg ut, eller ikke bli trodd på av mine venner, bestemte jeg meg for å overse fuglen. Hvorfor skulle forresten jeg bry meg? Det var tross alt bare en gammel, utslitt og døende fugl!

I den andre historien stod jeg foran en lang og vanskelig reise sammen med venner. Kjentfolk hadde forberedt oss på at reisen over fjellet ville bli både strevsom og til dels farefull. De hadde beskrevet den utfordrende reiseruten inngående; om smale og steinete stier, om luftige fjellrygger, om bratte heng og stup og om ville fossefall og stryk. Vi grudde oss veldig til å ta fatt på reisen, men så samtidig ingen annen måte å kunne nå frem til reisemålet på.

Ja, reisen ble både strevsom og utfordrende, og beskrivelsen vi hadde fått på forhånd stemte bra. Likevel, det hele hadde på sett og vis gått langt bedre enn hva vi hadde fryktet. Vi var derfor en lettet og glad gjeng som tok oss nedover den vakre, gresskledde fjellsiden mot reisemålet. På veien nedover ble jeg gående litt for meg selv. Det var da jeg plutselig fikk øye på en stor, grålig fugl med utslåtte vinger på bakken et stykke foran meg. Fuglen var tydeligvis svært syk og utmattet.

Da husket jeg med ett at jeg hadde opplevd dette tidligere. Selv om jeg ikke kunne høre de fortvilte ropene fra fuglen denne gangen, så skjønte jeg likevel straks at jeg var den eneste som visste hva fuglen ønsket seg. Jeg fant derfor en passe stor stein og satte meg ned ved siden av den syke fuglen. Litt motvillig, men likevel bestemt, løftet jeg steinen for å slå den i hjel. I det jeg skulle til å slå, krøp fuglen ned i en grop i bakken. Dette forhindret meg i å kunne slå til den med tilstrekkelig kraft.

I samme øyeblikk skjedde det noe underlig og mirakuløst. Den stygge og grålige fuglen ble på kort tid totalt forvandlet. Ut av den store, utslitte fuglekroppen fløy det nå opp, med forsiktige og usikre vingeslag, den vakreste fuglen jeg noen gang har sett – en liten, blåfiolett fugleunge. Skrekkslagen slapp jeg steinen fra hånden og gav den lille fuglen et forsiktig puff med håndflaten, slik at den evnet å fly helt og holdent ved egen hjelp.

Så stod jeg der i det vakre fjellandskapet, forundret og med tårer i øynene, og så den vakre fuglen fly med lette vingeslag over gresslettene.

Roald Hansen 2000

VILDE SOM VILLE SÅ MYE MER

I dag skal Vilde begraves. Kirka er fullsatt på denne varme og flotte vårdagen. De fleste her er som oss, ungdom, men det er også mange voksne til stede. I tillegg til Vildes nærmeste familie, og vi da - som hang mye sammen med Vilde før, så deltar også mange elever og lærere fra ungdomsskoletida vår.  

Kirka er kjempestilig pynta. Fremme står den hvite kisten dekket med flotte og fargerike blomsterbuketter i blått, rødt, lilla, grønt og hvitt. På gulvet rundt kisten er det plassert mange kranser og blomsteroppsett. Det føles så uvirkelig at Vilde ligger inni kisten med alle de vakre blomstene på, hun som burde ha vært i levende livet. Hadde det vært gamle folk som var død, kunne vi vel ha forstått det, men dette er bare helt utrolig, uforståelig og trist. 

Når organisten spiller begynner noen av oss å grine, enkelte ganske høyt. Det er litt pinlig! På programmet står det at hun spiller ”Air” av Bach. Det er egentlig en fin låt å høre på. Deretter synger vi alle med på sangen ”Amazing Grace”. Det virker som om alle har hørt den før, for alle synger godt med. Det er nok neppe noen her som ville ha trodd på forhånd at de sang sånne fine greier i kirka. 

Etter sangen sier presten et eller annet om nåde, at vi er her for å ta farvel med Vilde, overgi henne i Guds hender, og deretter følge henne til et sted hvor alle som sliter kan få hvile i fred. Det gir vel kanskje sånn passe trøst for de nærmeste?  

Så fortsetter presten å si noe mer personlig om Vilde, egentlig veldig mye positivt. Det er faktisk overraskende bra alt han sier! Tenk på det da, hver uke står presten der og messer opp masse positive ting om folk som er stein død! Hvor får han det fra? Det er vel ikke alle som har levd så perfekte liv, vel! Men det er jo på en måte jobben hans da, så det er vel greit nok.   

Det er så ufattelig trist! Tenk der fremme ligger Vilde, som ikke engang rakk å bli 18 år. Hun som tok livet sitt for bare ei uke siden! Forrige tirsdag så jeg henne på byen. Da så hun egentlig ganske straight ut. Hvorfor kutta du pulsåra, Vilde? - Hva skjedde egentlig med deg de siste årene? - Hvorfor orka du ikke å leve lengre? - Hvorfor kunne du ikke bli som du var før, en av oss liksom? - Er det kanskje vår skyld at du ikke gadd leve lengre?    

Jo da, vi har alle fått med oss at ikke alt var som det burde være for Vilde. På kort tid forandra hun seg mye. Noe skjedde hjemme hos Vilde, mye prat og mye er sagt, men ingen veit helt hva det dreide seg om. Hun var ofte borte fra skolen. Hun blei innblanda i ugreie saker, testa litt på narkotika og så blei hun tatt for en del småsnasking, det visste vi.  

Fra å være ei super og allright venninne med masse talenter for noen år siden, så forandra hun seg på kort tid til å bli ei ganske teit og rølpete jente. Når sant skal sies så ble vi stadig mer bekymra for henne, og vi snakka mye om henne, men mest av alt holdt vi oss mer og mer på avstand. Vi ville egentlig ikke lengre at noen skulle oppfatte oss som hennes nære venner. Dessuten begynte Vilde på en skole i en nabokommune, uten at vi har noen som helst peiling på hva slags skolegreie det er.   

Etter at presten har gjort seg ferdig med sin tale er det tid for å slippe til flere som skal si et eller annet om Vilde, en slags avskjedshilsen liksom. Den første til å si noe er moren til Vilde. Det blir tøffe greier! Hun bare griner og griner, og får knapt sagt noe sammenhengende før hun bryter sammen, gang på gang. Det eneste vi får med oss er at hun tar på seg all skylda for det som har skjedd med Vilde. Hun har vært ei dårlig mor for Vilde, sier hun, og hun har svikta jenta si. Hun vil aldri kunne tilgi seg selv for det som har skjedd. Til slutt blir hun bare stående ved kista å grine til noen etter hvert får hjulpet henne ned på benken igjen. 

Det er så utrolig vondt å høre og se mora så hjelpeløs og fortvila. Så vi griner med henne, i hvert fall vi som sitter på samme benk. Det er rart å se hvordan hun fullstendig mister kontrollen og nesten går i oppløsning. Men det hadde tross alt vært enda teitere hvis hun bare hadde sittet der helt følelsesløs og kald. Etter morens sammenbrudd kommer det noen litt mer kontrollerte minneord fra ei tante og fra rektoren fra ungdomskoletida vår. Det er litt mer sånn dilldall preik, selv om det jo blir sagt mye godt fra dem også om Vildes barndom og oppvekst.  

Så dukker det opp en fyr der fremme som sier at han har vært lærer for Vilde det siste året. Han forteller oss ting om Vilde som person som virkelig overrasker oss. Vi oppfatter absolutt ikke at fyren lyver eller dekker over noe. Tvert i mot så snakker han rett fra levra om alt Vilde har holdt på med, og som han gjerne skulle sett at hun fortsatte med. - Vilde har vært en stor gave til oss, sier fyren uten å blunke. - Hun er en skikkelig ledertype som har tatt masse initiativ for å skape godt miljø på skolen vår, fortsetter han! - Ærlig talt, nå overdriver du vel litt, tenker vi. Snakker vi om vår Vilde, eller? 

- Jeg har lyst å fortelle dere, fortsetter han videre, om en fjelltur ei gruppe elever hadde sent på høsten i fjor, på en av Norges aller høyeste fjelltopper. Vilde var selvskreven leder på turen siden hun akkurat hadde tatt et bra klatrekurs. Problemet var at vi fikk et fryktelig og uventet uvær under oppstigningen. Fjellet er til dels krevende å bestige. I tillegg bidro sterk motvind til at det nesten ble umulig for oss å klatre i det svært vanskelige, bratte og steinete terrenget. De fleste ble da også etter hvert svært slitne og lite motiverte for å fortsette. Vi innså derfor at vi måtte gi opp forsøket, og heller vende tilbake til basecampen. En trist beslutning å ta, ettersom dette var vår eneste sjanse til å nå vårt store turmål dette semesteret, noe vi hadde trent sånn for over en lengre periode.  

- Men Vilde ville ikke gi seg! Hun hadde gledet seg så mye til å nå toppen. Hun var sterkt motivert, hel tent og godt trent for turen, og fast bestemt på å nå toppen. Siden hun var så ivrig på å fortsette, bestemte jeg meg der og da for å bli med henne til topps. Resten av gruppa startet på nedturen.

- Vilde og jeg kjempet videre side om side, skritt for skritt, oppover det bratte henget. Da vi hadde 100 meter igjen, maktet jeg rett og slett ikke å klatre mer, jeg var helt utmattet og uten luft igjen i lungene. Jeg satte meg ned bak en større stein for å få tilbake pusten, og fikk omsider formidlet til Vilde at hvis hun orket mer så kunne hun gjerne ta de siste 100 meterne alene – forutsatt at vi hadde øyekontakt.

- Jeg så Vilde klatre til topps alene, og jeg så henne løfte hendene i været der oppe. Jeg er sikker på at hun skrek ut ”jeg greide det, jeg nådde toppen!”, men vinden var for sterk til at jeg hørte jubelropene hennes. Da hun kom tilbake til meg så jeg det lykkelige og triumferende blikket hennes. Hun eide livet, kraften og livslysten fullt og helt.

- Det er det jeg kommer til å huske deg for, Vilde, at du ikke gav opp, men kjempet deg videre frem mot det målet du hadde satt. Det er også det jeg skal formidle videre om deg, til alle de jeg møter på min vei, som måtte trenge en slik oppmuntring.     

Gråtende, undrende og med en ok følelse ber vi alle fadervåret sammen med presten, før vi til slutt i kirka synger sangen ”You raise me up” som et utrolig sterkt og flott minne om Vilde som ville så mye mer.  

Roald Hansen 2010

EN NY TID

- Sett deg ned, sa styrelederen vennlig.

Han hadde vært virksomhetens styreleder i en årrekke. Ansatte, eiere og samarbeidspartnere opplevde ham som en dyktig organisator som vektla sterkt den menneskelige ressurs og relasjonsbygging. Han var raus og hyggelig, likevel tilstrekkelig korrekt og formell når dette var nødvendig. Virksomheten hadde da også i hans periode utviklet seg svært positivt og befestet en sterk posisjon i markedet.  

Jeg la merke til at styrelederen satt med en penn i hånden, og at han allerede hadde skrevet ned noen få linjer på en blokk som lå på bordet. Kanskje var dette agendaen for møtet? Det slo meg at jeg aldri tidligere hadde opplevd å få skriftlig innkalling til møter med styrelederen. Han stakk som regel bare innom, eller ringte på forhånd og spurte om vi kunne ta en prat. Men denne gangen kom det altså en formell innkalling, med kort varsel, til et møte på møterom A, men hvilke saker som skulle drøftes var ikke nevnt.

Til min overraskelse var også styrets nestleder til stede på møtet. Hun var ny i styret. Til tross for dette hadde hun allerede rukket å markere seg med sin faglige dyktighet, og ikke minst hennes analytiske og strategiske egenskaper i forhold til den pågående videreutvikling av virksomheten. Hun hadde også nylig gjennomført en betydningsfull spesialutdanning innen internasjonal sikkerhet og samfunnsberedskap. Det gikk rykter om at hun snart ville overta styreledervervet. Siden hun var til stede på møtet hadde jeg en følelse av at hun også hadde en sterk delaktighet i hva som skulle drøftes. 

Jeg var på forhånd svært spent på hva som var hensikten med dette møtet. Vi visste alle at noe spesielt var på gang i virksomheten vår. Vi var nemlig i gang med en rekke store omstillingsprosesser. En ny tid var på gang, ble det sagt! Jeg hadde selv blitt tildelt en viktig lederoppgave for et nytt og omfattende systemutviklingsprosjekt, noe som virkelig skulle bringe oss ut på den store internasjonale arena.

- Det var fint at vi fikk til dette viktige møtet med deg, til tross for kort varsel, innledet styrelederen. - Du lurer vel på hvorfor jeg har med nestleder i styret på møtet, sa han, som om han leste mine tanker. Uten å vente på mitt svar, fortsatte han; - det er avgjørende viktig på dette tidspunkt at styret er godt informert om den daglige virksomheten og våre helhetlige disponeringer. Derfor har jeg kommet til at det nå er formålstjenlig at flere fra styret får et møte med virksomhetens toppledelse og utvalgte ledere fra de ulike avdelingene.

- Vil du ha kaffe, spurte nestlederen, mens hun uten å vente på svar skjenket kaffe i en kopp. Hun helte deretter kaffe også til styrelederen og seg selv. Det virket som om de allerede hadde drukket kaffe, styrelederens kopp var ikke helt tom.

Det hele virket litt følelsesløst og upersonlig, noe ubehagelig lå i luften. Jeg kjente pulsen slå raskere og at jeg svettet. Var dette egentlig et bli-mer-kjent-møte, eller var det en helt annen agenda? Og hvilken rolle har egentlig nestlederen i dette, tenkte jeg og følte meg usikker.

- Vi har i utgangspunktet stor tillit til deg, sa styrelederen. Du gjør en usedvanlig god jobb som leder for vår nye internasjonale satsning. Resultatene våre peker bare en retning, nemlig oppover. Du og de andre lederne har alltid hatt et godt grep om virksomhetens indre liv, og alle våre samarbeidspartnere og kunder uttrykker stor tilfredshet med både produktutviklingen og servicenivået vårt. Slike ledere vokser ikke på trær, fortsatte han smilende og så på nestlederen. På meg virket hun å være helt uinteressert i hans tillitserklæring.

Styrelederen pustet dypt, så på blokken sin og fortsatte;

- Som du kjenner til så er vi nå kommet til en Ny Tid både for vår virksomhet, for vårt land og hele Europa for øvrig. Dette vil forandre og gjennomsyre vår fremtidige tenkning, planer og aktiviteter. Endelig skal vi stå frem på en omforent, helhetlig og troverdig måte under felles ambisjoner og strategier. Da blir det en gang for alltid slutt på all uønsket infiltrasjon, terrorisering, avvikende atferd og ødeleggende holdninger i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. For å oppnå dette må vi i alle lag av samfunnet ha en absolutt lojalitet, troskap og hengivenhet til våre fastsatte mål og systemer. Gjennom våre kvalitetssystemer vil vi i fremtiden ikke kunne tolerere atferd som kan virke truende på vår velstand og sikkerhet. Vi har ikke noe valg, vi må med all vår makt og styrke hegne om vår tilkjempede verdiforankring. Vi har nå en unik og historisk mulighet til å komme på rett kurs etter mange tiår med moralsk forfall.

Han virket svært fornøyd med det han hadde sagt, selv om jeg mistenkte ham for å ha plukket dette opp annetstedsfra. Han fortsatte like ivrig og entusiastisk;

- I din lederfunksjon bidrar du på en fremragende og forbilledlig måte til at vår virksomhet, i likhet med alle offentlige og større private virksomheter i hele Europa, nå sertifiseres for det nye fantastiske trygghets- og sikkerhetssystemet som går under betegnelsen European Safety and Security systems, forkortet til ESS.  

Etter en liten pause fikk han et mer alvorlig uttrykk i ansiktet, så på nestlederen og deretter på meg, for så å fortsette sin enetale, nå med lavmælt stemme;

- Det er imidlertid et forhold som vi i den forbindelse ønsker å drøfte nærmere med deg i dette møtet, sa han og så på blokken. Det er kommet nestlederen og meg for øre at du visstnok tilhører et lukket nettverk med forgreninger til mange land. Stemmer det?

Svært paff og overrasket over samtalens utvikling, mistet jeg umiddelbart fatningen og svarte nølende; - Jeg skjønner ikke helt hva du sikter til?

Han så alvorlig på meg og fortsatte som om jeg satt i et forhør i forbindelse med en kriminell handling;

- Trygghets- og sikkerhetssystemet som du er i ferd med å implementere i vår virksomhet, har under prøvekjøring avdekket et alvorlig internt avvik. Et ukjent kodeord ”BAJ3:16IM” har dukket opp. Dette viser seg ikke å være i overensstemmelse med det nye systemets tildelte standardiserte passord. Under et eksternkontrollert systemsøk har vi til vår store overraskelse registrert at ditt navn kommer opp i sammenheng med dette kodeordet, og sammenholdt med en felles kontrollgjennomgang for hele ESS, ser vi at det er flere personer som kommuniserer med samme kodeord, også internasjonalt.

Han syntes nå å være utålmodig;

Kan du fortelle oss hva dette dreier seg om og hva kodeordet betyr?

Dette handler jo om helt private forhold, svarte jeg undrende. Tro meg, jeg har aldri på noen som helst måte blandet dette med mine arbeidsmessige sysler og relasjoner.

For første gang i samtalen grep nestlederen inn; - Du vet godt at det ikke lengre eksisterer private anliggende når det gjelder vårt nye system, det omfatter det hele mennesket og alle våre daglige aktiviteter. Lojalitet og sikkerhetsforordninger er som du vet ikke lengre avgrenset til et spørsmål om arbeidstid. Husk at det nye direktivet om arbeidsmiljø for Europa nå også omfatter total trygghet og sikkerhet for både ansatte, virksomhet og samfunn.

Etter nestlederens innspill skjønte jeg at dette ikke lengre kunne holdes hemmelig. For så vidt var det heller ikke noe stort poeng for meg. Riktignok hadde fellesskapet vårt lovet hverandre at nettverket og nettverkskodeordet skulle være vårt felles trosløfte og håp i en vanskelig tid, som en bekreftelse på at vi skulle holde ut uansett motgang, en virkelighet vi forutså vil kunne komme. Men nå var jeg altså av hensyn til min fremtid i jobben nødt til å fortelle hva dette dreide seg om. Jeg regnet likevel med at det ikke ville ha noen særlig negativ betydning for nettverket om jeg fortalte styret hva dette handlet om. Det hadde jo uansett ingen ting med jobben min å gjøre. Så jeg valgte å fortelle dem det hele;

Dette nettverket er et kristent internasjonalt fellesskap. Nettverkskodeordet vårt, BAJ3:16IM, bruker vi mer som en kuriositet. Det har en dobbel betydning i vår sammenheng, sa jeg og kjente en liten flauhet komme snikende. Bokstavene betyr rett og slett ”Blessed Assurance Jesus Is Mine”. Som dere kanskje kjenner til så er dette tittelen på en kjent kristen sang, Salige visshet Jesus er min. Midt i kodeordet kan du også se ”J3:16”. Dette står for en bibelsk tekst, nemlig Johannes evangelium kapittel 3, vers 16, også kalt den lille bibel. Her står det; ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”. Så hele kodeordet kan da leses som; ”Blessed Assurance John 3:16 Is Mine”.

Styrelederen smilte og virket svært lettet og avslappet. Han smilte også til nestlederen, som på sin side virket uberørt. – Dette var godt å høre, sa han varmt. - Vi respekterer deg både for din åpenhet og din gode holdning. Så fra vår side er saken nå avgjort og ut av verden.

Nestlederen avbrøt styrelederen kontant; 

- Det vil si; saken er først ut av verden når du har klarert det hele fra din side. Hva mener du med at jeg må klarere dette først, spurte jeg forvirret. Det betyr i klartekst at du må tilintetgjøre dette kodeordet og avslutte din deltakelse i nettverket, svarte hun uten å vise noen forståelse for mitt anliggende. Men dette kan da ikke være noe problem for vår virksomhet, forsøkte jeg.

Nå var nestlederen tydelig irritert og kroppsspråket hennes tilsa at hun fra sin side så seg ferdig med samtalen. Styrelederen selv virket nå fjern, nærmest apatisk, der han satt og så ut av vinduet. Hun fortsatte; - Alarmen har gått i hele ESS som ser på dette som en alvorlig trussel. Kravet derfra er at kodeordet må personidentifiseres og tilintetgjøres innen tre dager. Hvis vi ikke ordner opp i denne saken, vil vår virksomhet definitivt ikke bli sertifisert.

- Og hva skjer hvis jeg motsetter meg dette, spurte jeg fullstendig klar over at jeg nå hadde gått for langt.

- Det er vel innlysende, ingen personlige ambisjoner kan gå foran virksomhetens interesse! Det forundrer meg at dette tilsynelatende er så viktig for deg. For deg personlig vil nemlig dette kunne bety at du neppe noen gang vil få klarering for fremtidige jobber i private og offentlige virksomheter som er sertifisert for ESS. Ikke nok med det - i nær fremtid vil også kundegruppen til våre virksomheter få tildelt sitt personlige standardiserte passord. I verste fall kan du faktisk komme i den situasjon at du heller ikke blir klarert som kunde, noe som betyr at du som privat person ikke får kjøpt varer og tjenester fra de samme virksomhetene. Du vil rett og slett bli utestengt fra…

Hun kom ikke lengre, jeg reiste meg og gikk mot døren, snudde meg og sa stille, - jeg må tenke nærmere på saken. I det jeg forlot rommet hørte jeg henne gjenta, - husk du har kun tre dager på deg!

Da jeg kom ut på gaten kjente jeg et kaldt drag i lufta, og innså at nå var høsten kommet. 

Roald Hansen 2000

RENATE OG SØNNEN

Renate bor i den store byen. Hun har en liten leilighet i en gammel bygård i et svært belastet område. Her lever hun sitt til dels isolerte liv, dag etter dag, uten særlige forandringer. Hun har bodd i leiligheten i over førti år. Hun er svært sjelden ute. For det meste er det i sammenheng med legebesøk og henting av medisiner på apoteket. Hun har fysiske plager som gjør henne sengeliggende store deler av dagen. Maten får hun brakt hjem av hjemmetjenesten.

Renate har en sønn på trettiåtte år som sliter med alvorlige psykiske problemer. Han kommer innom en gang i blant. Det kan være for å låne penger, men mest av alt fordi han opplever det trygt og godt å være hos mor når angsten blir for uutholdelig. Renate elsker sønnen sin over alt på jord. Han er den eneste hun har i sitt liv, bortsett da fra legen og hjemmetjenesten.

Når sønnen kommer på besøk, og av og til også overnatter, hygger de seg sammen med videofilmer og TV-program. De snakker om løst og fast, om utfordringer og vansker de møter i dagliglivet, om hva som venter etter døden, om naboer, og mennesker de kjenner til gjennom aviser, blader og TV. Sønnen har ofte med seg noen flasker øl når han kommer. Han vet at moren kjenner seg både lettere til sinns og noe bedre i pusten med alkohol i kroppen. I tillegg til sine daglige drinker så kjøper også hun i blant ei flaske konjakk, som hun deler med sønnen når han kommer på besøk. Livet er godt å leve når de to er sammen.

Det som uroer Renate er at helsen hennes blir stadig dårligere for hver dag som går. Legen sier at hun har høyt blodtrykk, akselererende kols, alvorlige hjerteproblemer og svake ben. Han mener at slik helsesituasjonen nå utvikler seg så bør hun flytte umiddelbart til kommunal bolig eller aller helst sykehjem.

Hun er klar over realitetene, men hun skyver det hele fra seg. Hun kan simpelthen ikke flytte fra leiligheten sin. Ikke nødvendigvis fordi at dette er det eneste stedet hun kan bo. Vel, førti år på samme sted setter sine spor. Men det hun er mest bekymret for, er sønnen sin. For ham vil hele livsgrunnlaget falle sammen hvis hun flytter. Hun vet det! Slik er det bare! Hvor skal han da gå når angsten biter seg fast? Han ville aldri tørre å sette sine ben innenfor et sykehjem eller en kommunal bolig.

Hun har på sin side tross alt både legen og hjemmetjenesten. Sønnen bor på et såkalt hybelhus. Selv har han beskrevet stedet for henne som hjem for fylliker, horer og bostedsløse. Heldigvis får han stort sett være i fred, så lenge han låser døren sin. Riktignok har han fortalt at folk til tider kan stå og banke på døra hans i timevis. Han sier at han aldri åpner døra, men holder seg under dyna til bråket er over. Når han besøker mor, eller har annet ærend på byen, så forlater han hybelen grytidlig og kommer tilbake når det er stille på hybelhuset. På den måten unngår han enhver mulighet for kontakt med andre.

Renate vet at sønnen fra tid til annen har opphold på psykiatrisk sykehus. Det er politiet som tar kontakt og orienterer henne når det skjer. Forløpet er at de finner ham i svært forkommen tilstand et eller annet sted på byen. Han er ikke i stand til å gjøre rede for seg, hvem han er, hvor han bor eller hva som feiler ham. Han vet selv ut fra erfaring at dette vil skje fra tid til annen, derfor har han notert på en lapp navn, adresse og telefonnummer til moren. Denne har han liggende i lommeboka. På den måten blir hun kontaktet når det skjer.

Hun skulle gjerne ha besøkt ham på det psykiatriske sykehuset, men hun er ikke sterk nok fysisk og nøyer seg derfor med å ringe ham så ofte hun kan. Dessuten vekkes vonde minner fra de mange opphold mannen hadde på samme sted. Den gang stilte hun alltid opp og besøkte ham, var hos ham, hadde samtaler med både psykiatere og pleiere. De måtte alltid ha spesielt oppsyn med ham når han var innlagt fordi de fryktet at han skulle ta livet sitt. Men en dag skjedde det, nettopp der. Hun har aldri anklaget noen for det, men vil uansett aldri tilbake dit mer. Hun har tenkt mang en gang, at dette også kan skje sønnen. - Men for Guds skyld, det må bare ikke skje! Jeg vil ikke for alt i verden miste mitt eneste, elskede barn!

Dagene går og Renate blir stadig dårligere. Hun er sliten og trett. Smertene er intense, hun puster så tungt, så tungt, og hjertet slår konstant urytmisk. Denne kvelden blander hun seg en sterk drink. Sammen med drinken tar hun flere smertestillende medisiner, og legger seg deretter ned på sengen for å hvile.

Hun tenker på sønnen sin: - mon tro hvor han er akkurat nå? Håper at han snart kommer hjem, da skal vi få det fint. Tankene hennes flyr av sted og hun befinner seg plutselig på et sted hun aldri har vært før. - Dette må da være et annet land, tenker hun. Det er så varmt her og solen skinner så klart fra krystallklar, blå himmel. Tenk om sønnen min kunne ha vært med meg hit, men jeg ser ham ikke noe sted.

Hun får øye på en stor folkemengde som samler seg ikke langt unna der hun er. Hun ser at mange av dem er skrøpelige kroppslig sett. Hun hører at de roper ”Jesus”. Hun tar seg frem til folkemengden, trenger seg gjennom, og får øye på ham som hun med en gang skjønner må være Jesus. Hun bøyer seg ned og rører ved kappen hans. For hun tenker: om jeg bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.

I samme øyeblikk som hun rører kappen, kjenner hun på kroppen at hun er frisk. Jesus snur seg og sier: - hvem rørte ved klærne mine? Noen sier: - du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rører ved deg! Men Jesus ser seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. Renate skjelver av redsel, for hun vet hva som har skjedd med henne, hun kaster seg ned for Jesus og sier alt som det er. Da sier han til henne: - Din tro har frelst deg, kvinne. Hvil i fred. Fra i dag skal du være sammen med meg. Du er frisk og for alltid kvitt plagene dine og jeg skal gi mine engler befaling om å være med din sønn på alle hans veier.

Roald Hansen 2009

KJÆRE HIMMELKONGE

 Kjære Himmelkonge, kraftig er Ditt ord

 Du lærer oss å leve, og dekke våre bord

 Du lærer oss å dele, av det vi har på jord

 :/Nåde over nåde, Din kjærlighet så stor:/

Kjære Himmelkonge, kraftig er Ditt ord

Du lærer oss å bygge, Din kirke der vi bor

Du lærer oss å takke, og synge høyt i kor:

 :/Nåde over nåde, Din kjærlighet så stor!:/

Mitt lille bordvers

roald 2010

POTTEMAKERENS HUS

"Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren: stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord. Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med ble mislykket - slikt det hender med leiren i pottemakerens hånd - gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det."

                                                                                              Jeremia 18, 1-4

 - en aning trygghet

Døren ble åpnet før han rakk å banke på. En vennlig og smilende kvinne håndhilste, ønsket ham velkommen og ledet ham inn.

- Vi har ventet på deg, sa hun med en varm og inderlig stemme.   Du kan henge fra deg frakken din og finne deg en god stol, jeg er straks tilbake, la hun til idet hun forsvant ut døren.

 Han følte seg skitten og ekkel. Han skalv over hele kroppen og kjente den intense uroen og fortvilelsen som mer og mer overtok styringen av tankene. Han forsøkte å holde igjen tårene, men før eller siden måtte de komme - liksom bare flomme på, det visste han. Men han likte ikke tanken på å skulle miste kontrollen over kroppen, tårene, følelsene og ordene. Han hadde prøvd å forberede seg til dette første møtet, han hadde da også vært gjennom det samme så mange ganger før. Likevel, det føltes så inderlig vondt og forsmedelig å måtte be om hjelp igjen, selv om han denne gang kom til et helt nytt og ukjent sted. Dessuten så hadde nok alle disse stedene for "folk med problemer" god kontakt med hverandre. Det var utrolig hvor mye de visste om problemene hans og alle hans tidligere forsøk på å komme ut av dette helvetet, ja, det virket nesten som om alle kjente til livshistorien hans.  

 Før den avslappende og deilige rusen ble erstattet med de for ham nå så kjente skjelvingene, den indre uroen og følelsene av total håpløshet og tomhet, så hadde han grublet i det uendelige på hvordan han skulle forklare sin mislykkethet. Hvordan skulle han forklare at det ikke hadde lyktes for ham denne gangen heller, han hadde tross alt hatt det ganske bra hjemme og hadde greid å beholde jobben? Hva hadde egentlig gått galt? Det var alltid så mange spørsmål på disse stedene, så mange "hvordan og hvorfor", så mange "hva kjenner du på nå" og "hva tenker du om det" setninger. Og det hadde de selvfølgelig rett til, han hadde skuffet så altfor mange mennesker så altfor mange ganger!   Det var i grunnen mange historier å fortelle, mange episoder og mange følelser å kjenne på. Men å velge ut det vesentligste, det viktigste og - ikke minst - det å finne de rette ordene, nei, det var alltid like vanskelig!  Hva vil konklusjonene bli og hva vil de forvente av meg denne gang, undret han?

Det føltes som en evighet, men antagelig var det bare gått noen få minutter siden han hadde kommet før den vennlige kvinnen igjen var tilbake i rommet. Hun hadde med seg et vaskefat, et håndkle og en salve.

- Fint at du har funnet deg en god stol for nå vil jeg gjerne vaske og smøre føttene dine med salve, sa hun. Vi vet at de fleste som kommer hit har såre og trette føtter, fotbadet og salven vil derfor gjøre deg godt.

- Men jeg er jo så skitten, kan ikke huske sist jeg vasket dem, og klærne - de går nesten av seg selv, forsøkte han - overrumplet og nesten litt forskrekket over kvinnens handling.

- Ja, vi vet at det føles sånn, men prøv likevel om dette kan være godt for deg, sa hun smilende.

Uten å måtte utveksle ett eneste ord eller fortelle en eneste historie, satt han tilbakelent med lukkede øyne, med de såre og trette føttene i det varme vannet. De vonde følelsene, uroen og skjelvingene forsvant for en stund og han merket hvordan varmen bredte seg fra føttene, via fingerspissene og inn i de mørke og såre rom i sjelsdypet. Han kunne ikke lengre holde tårene tilbake!

 Han så på merkene hennes på armen og før han rakk å spørre, smilte hun og sa:

- Alle spør meg om arrene mine. Det er også meningen at folk skal kunne se dem, vite om dem og få høre om hvordan jeg fikk dem.   Du skjønner vi har alle våre merker, noen har mer synlige merker enn andre, noen - slik som jeg - viser dem frem både i tide og utide mens andre igjen ønsker å skjule dem. Vi er jo alle forskjellige og det er opp til den enkelte hva en vil vise frem, men merker har vi nok alle sammen.  Det er sår, merker og arr fra det livet vi har levd. Jesus hadde også naglemerker i hendene. Husker du at han måtte vise dem frem for Tomas?  Jeg skal fortelle deg mer om mine merker en annen gang, sa hun og la til: men akkurat nå er det du som er i sentrum for all vår oppmerksomhet.

 Senere fikk han et sett nye klær, de skitne ble tatt bort for vasking, så ble han vist til et baderom hvor han kunne ta den tiden han trengte til et godt og varmt bad. Det virker som om tiden står stille på dette stedet, tenkte han.  Han regnet med at det nok ville komme andre anledninger senere til å forklare hva som gikk galt og til å snakke om hva som skulle skje videre. Nå var det liksom ikke behov for flere ord og det var tydeligvis heller ingen forventninger fra noen til å si noe som helst.  Eller kanskje de ikke var særlig interessert på dette stedet?

Selv om han fremdeles var sliten og skalv i perioder, følte han seg likevel som et nytt menneske da han senere ble fulgt av den samme kvinnen, som han møtte da han kom, inn gjennom en dør hvor det stod skrevet "Dreieskiven", som førte til husets sentrum - en slags hall eller et atrium. Det var et stort, åpent og sirkelformet rom, veggene av murstein hadde ulike fargemønster av gule, røde og grå teglstein. Små og store grønne planter prydet rommet. Det var også små sittegrupper rundt omkring og i midten av atriet så han en skulptur som forestilte en keramiker, konsentrert i sitt arbeid ved dreieskiven. På den ene veggen hang det et maleri, hvor Jesus, kledd i hvitt, strekker sine armer ut og han kunne nesten høre Ham si: "Kom til meg du som strever og har tungt å bære og jeg vil gi deg hvile". Det var nemlig et bibelvers han kjente godt! Under maleriet stod det et lite bord med en åpen bibel og to brennende lys.  Når han kom nærmere maleriet kunne han uten vanskeligheter se naglemerkene i Jesu hender. Han syntes også det var visse likhetstrekk og den samme utstråling i ansiktet og øynene hos keramikeren og Jesus, og som han også syntes å ha sett hos kvinnen som tok imot ham. Kanskje var dette bare tilfeldig, eller kanskje han bare var overveldet av alle de nye inntrykkene? I tillegg til ulike lamper og tente stearinlys kom belysningen i atriet hovedsaklig fra taket hvor mange smale, avlange vinduer formet en ytre og en indre sirkel. Det som ellers preget atriet var de mange dørene, som hver enkelt var prydet med dørskilt skåret ut i tre. Han visste bare hva som skjulte seg bak døren han nettopp hadde kommet inn igjennom.  De var alle lukket, men det virket som om folk kom og gikk fritt uten at de behøvde å vente eller måtte banke på.  Derfor virket det på en måte åpent - men likevel litt lukket eller kanskje avskjermet. Han kunne ikke se hva som var skrevet på de ulike dørskiltene.

- Jeg skal ikke trette deg med for mye i dag, sa kvinnen idet de gikk mot en av dørene, og hun fortsatte; nå skal jeg vise deg det stedet som du skal ha som ditt eget så lenge du er hos oss. På døren hang det et dørskilt hvor han så at det stod skrevet "Rom for Hvile". Innenfor var det en liten hall med noen få rom på begge sider og innerst en stue. Han merket seg at alle nye rom han kom til hadde sin egen fargenyanse - farger som liksom talte sitt eget språk. På en av dørene i hallen fant han til sin store overraskelse sitt eget navn - brent inn på et lite treskilt. - De må virkelig ha ventet på meg, tenkte han og kjente en aning trygghet uten at han ville røpe dette for kvinnen.

 - Dette er ditt eget lille "hjerterom", sa kvinnen leende - hit kan du gå når du kjenner behov for ettertanke og hvile. Vi vil likevel ikke la deg få være alene for lenge av gangen - det er nemlig i fellesskapet med andre at du best kan styrkes og få nye krefter, fortsatte hun.  På sengen lå det en liten frisk markblomst, et lite billedkort og en bibel. På billedkortet stod det skrevet: "Han lar meg ligge i grønne enger; Han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft". Ordene var kjente og de minnet ham igjen om Jesus-skikkelsen på maleriet i atriet.

 Når du har fått hvilt deg godt ut så skal vi fortelle deg mer om de ulike rommene i "dreieskiven" - det er nemlig det navnet vi bruker for å beskrive hva som skjer her, sa kvinnen vennlig idet hun tok farvel. Da hun var gått la han seg rett ned i de nyvaskede og deilige sengeklærne, uten å ha noen som helst tanke om å rekke å kle av seg. Han følte seg så tung og trett - og samtidig litt varm og merkverdig nok litt roligere. Han lot derfor tankene få kjenne sin første frihet på lang tid, og de forlot den slitne og tunge kroppen, fòr ut av rommet og steg over de grønne engene utenfor mot den rødgule horisonten hvor de etter hvert forsvant ut av syne.

 - en ny dag

 Neste morgen møtte han igjen kvinnen i atriet.

- Det ser ut til at du har hatt en god natt, sa hun og holdt ham lenge i hånden. Etter å ha møtt kvinnens vennlige blikk så han raskt på maleriet og skulpturen. Jo, det var en slående likhet mellom kvinnen, Jesus-skikkelsen og keramikeren. Men det var ikke det fullkomne han hadde sett hos dem. Nei, det måtte heller være oppmerksomheten, den intense konsentrasjon og hengivenhet rettet mot noe utenfor deres eget liv. På en måte følte han at de tre skikkelsene var der bare for hans skyld. En tåpelig følelse, tenkte han og smilte for seg selv.

 - Nå skal jeg fortelle deg litt om hva du finner bak de ulike dørene du ser, sa kvinnen - denne gang med en litt ettertenksom stemme. Det er du selv som bestemmer hvilket rom du vil gå til, du bestemmer også selv når du ønsker å gå inn og hvor lenge du ønsker å være der, fortsatte hun. Du behøver ikke å følge en bestemt plan eller rekkefølge. Rommene er der for deg, til din disposisjon og for de andre som er sammen med deg her. Derfor bestemmer den enkelte selv, med et lite unntak som jeg skal fortelle deg om senere, hva som føles riktig og til hvilken tid. Hvis du likevel ikke skulle være sikker på hva du vil, så kan du gjerne snakke med de andre du møter her i fellesskapet. Vi har faste samlinger her i atriet og ellers vil du møte andre på de ulike rommene i "dreieskiven". Jeg vil også hele tiden være her for og med deg, både når du sier at du trenger meg og når jeg tror at du trenger meg. Sammen vil vi dele erfaringer og tanker om de ulike rommene, noe som jeg håper både vil øke nysgjerrigheten og lysten din til å gå inn.

 - Den første døren går inn til det rommet du kom fra i går, som du kanskje husker stod det skrevet "Dreieskiven" på den.  Herfra blir det utgangsdøren og på den står det skrevet "Underveis".  Når tiden er inne for avskjed vil vi snakke om - og sammen reflektere over det å være "underveis".

På neste dør står det "Rom for fortellinger".

Alle som besøker oss i dreieskiven har en fortelling eller flere som de ønsker å dele med andre. I dette rommet vil det alltid være tid for fortellinger og alltid noen tilstede for å lytte og reflektere over dem. En klok kvinne har sagt noe som jeg synes passer fint til dette rommet:

"Det er bare jeg som er meg. I hele verden finnes ingen andre som er nøyaktig lik meg. Det finnes mennesker som har noe likt med meg, men ingen er satt sammen akkurat som meg. Derfor er alt som kommer fra meg ekte, og mitt, fordi det er jeg alene som velger det".

På den tredje "Rom for smerten".

Mange vegrer seg for å gå inn i smertens rom. Likevel opplever så mange at det var både godt og nødvendig å gå inn dit. Vi kan ikke ta bort smerten eller bringe tilbake noe som er tapt, men vi kan være hos deg, være nær deg og holde deg når mørket, smerten, sinne, sorgen, ropet, fortvilelsen og gråten tapper deg for mot og krefter. Det er egentlig ikke mer å si om dette rommet, ordene blir så tomme og ofte så meningsløse i møtet med "smerten".

 På den fjerde "Rom for ettertanke og bønn".

I dette rommet brennes det alltid levende lys, som et symbol på Guds nærvær. Hvis du vil kan du gå inn dit for bønn, for stillhet, for ettertanke, for bibellesning, for fellesskap og nattverd. Her kan vi få lov til å legge alle ting fremfor Herrens alter. Vi kan komme til Ham med vår innerste fortvilelse, lidelsen, bitterheten, skylden, våre rop om hjelp og vi kan komme med vår takknemlighet, vår glede og våre drømmer.

- Legg også merke til det store vinduet bak alteret med den fine utsikten til Guds eget skaperverk, et mektig og alltid skiftende landskapsbilde, nøysommelig komponert til enhver anledning med tanke på å glede og styrke oss - ikke en eneste detalj eller fargenyanse er glemt.

 Nå la han også merke til at maleriet av Jesus hang på veggen mellom "Rom for smerte" og "Rom for ettertanke og bønn".

Kvinnen fortsatte:

På den femte "Rom for helhet, nærhet og forsoning".

Dette rommet er litt annerledes i forhold til de andre. Selv om dette rommet også på en måte er åpent så kan en ikke uten videre bare gå inn. Her ønsker vi nemlig at du skal møte noen med spesiell innsikt og erfaring, så derfor ville det være fint om du gjorde avtale med oss på forhånd. Her har du mulighet til å se på hva som preger og påvirker deg og ditt liv, og din kontakt og nærhet med andre mennesker. Det er altså et sted for å bli kjent med dine egne, innerste lengsler og behov, et sted for å ivareta alt ved deg, og et sted for nærhet, åpenhet, aksept, respekt og forsoning mellom deg og de som står deg nær.

På den sjette "Rom for visjoner".

En konsentrasjonsleirfange har i ei bok beskrevet livstroens betydning i et menneskes liv når alt annet synes meningsløst. Tro, håp, drømmer, visjoner er ledestjerner i våre liv. Selv om vi ikke nødvendigvis alltid når dem, så er de likevel med å stake ut kursen og retningen for vår livsvandring. Disse ledestjernene kan også lyse for oss når mørket kaster sine skygger på vår sti. I dette rommet kan du dele dine drømmer og kanskje skape nye visjoner med en annen eller flere, både gjennom ord, bilder eller på andre måter som måtte være naturlig for deg.

På den sjuende "Rom for frihet og ansvar".

Frihet og ansvar er sterkt knyttet til hverandre. Virkelig frihet kan ikke oppnås uten gjennom ansvar. Samtaler og øvelser om dette setter oss i stand til å kunne utfolde oss og sprenge grenser innenfor de rammer som er naturlig å sette i forhold til vårt ansvar for eget og andres liv.

På den åttende "Rom for glede og lovsang".

"Alt har sin faste tid; ...en tid til å rive, en tid til å bygge, en til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse" står det skrevet i bibelen. Dette er rommet og tiden for glede, latter, sang, dans, poesi og musikk. Det frigjør oss og setter i bevegelse nye og ukjente strenger i våre liv.

På den niende "Rom for utfoldelse og ny kunnskap".

Her er det et mangfold av aktiviteter, blant annet kan jeg nevne; drama, bevegelse, sport, musikk, forming, kunst, diktning osv. Det skjer også mye undervisning her. Alt vil bære preg av de mennesker som til enhver tid befinner seg der. Noen kaller det "rommet med det rare i". Det oppleves nemlig både litt skremmende og samtidig veldig spennende. Det føles nesten som første gang en svømte på dypt vann. Når du først har lært det, prøvd det, følt deg trygg der, ja, da ligger det et hav av muligheter foran.

Den tiende døren; ”Rom for hvile” kjenner du fra før, der har du allerede tilbrakt en tid. Det er ikke slik at alle du møter i "dreieskiven" vil benytte seg av "rommet for hvile". Noen kommer nemlig bare innom for noen timer, en dag eller kanskje en natt mens andre kommer for korte eller lengre perioder.

Han kjente igjen trettheten komme og at det begynte å bli vanskelig å få med seg alt hva kvinnen fortalte ham. Det var som om hun leste tankene hans da blikkene møttes og hun sa:

- Det får være nok av enetale fra meg, nå skal du få være for deg selv så lenge du trenger det. Når du ønsker det vil du finne meg her i atriet. Fra da av kan du selv få styre dine og våre skritt omkring i "dreieskiven".

Roald Hansen 1995

MORGENDAGENS HØYTIDSFEST

Ibrahim nærmer seg sentrum. Bare for noen få timer siden hadde folk hastet frem og tilbake i sentrumsgatene med hendene fulle av gaver og mat. Han hadde selv oppholdt seg mange timer sammen med vennene sine foran det store kjøpesenteret. Men nå er alt så trist og stille! Bare noen enslige utstillingsnisser holder det gående, og vugger utrettelig og mekanisk frem og tilbake, til de samme kjedelige melodiene. Han lurer på hvordan julen egentlig feires i dette landet?

Selv om det er stille og folketomt, eller kanskje nettopp derfor, forsøker Ibrahim å unngå hovedgatene. Han småløper inn i mer mørklagte gater, uten mål og mening. Her er det bare noen få gatelykter som bryter mørket. I det han passerer den gamle kirken får han øye på en politibil som svinger inn i gaten og nærmer seg. Jeg er oppdaget, tenker Ibrahim. Han løper raskt mot kirken i håp om å finne et skjulested. Til sin overraskelse ser han at den store inngangsdøren står på gløtt - han smetter inn. Her vil de nok ikke lete, tenker han og er lettet.

Ibrahim lister seg forsiktig oppover langs benkeradene. Det er første gang han er inne i en slik kirke. Alt virker så ukjent for ham. Det er både mørkt og litt nifst, og så har han en ekkel følelse av at noen følger med ham. Etter å ha passert alle benkeradene, fører trappetrinn ham opp til en slags plattform - et avgrenset område med et lavt, halvsirkelformet rekkverk, med en putebelagt benk i forkant. Bak rekkverket er det et stort veggskille, mot noe han tror må være en utgang eller et annet rom.

 En gatelykt utenfor sender lysstråler inn i kirken, og på veggskillet. Nå ser han at det er hengt opp et stort hvitt lerret på veggskillet, som om noe bak bevisst er blitt skjult. Ibrahim lurer på hva som kan være bak det hvite lerretet. Han prøver å sette seg på benken. Den er nok ikke beregnet å sitte på, tenker han, og snur seg slik at han blir sittende knelende, lent mot rekkverket og vendt mot veggskillet - med knærne på benkeputen.  Etter hvert blir han vant til mørket og får øye på et bord som står foran veggskillet. På bordet ser han en stor, oppslått bok og to store, tomme gullysestaker. Lysestakene må han for all del huske på å få med seg når han går, tenker han. Men det er best å vente noen timer her, politiet leter nok ennå. Han føler seg sliten og trett, og det går ikke mange minuttene før han sovner der, delvis knelende, delvis liggende ved benken.

Gjerdet blir raskt kuttet. Mørkkledd ungdom løper inn på området. Glass knuses, dører brytes opp. De tomme vognsettene inntas fra alle kanter. Kniver flerrer setetrekkene. Maling sprayes overalt, på vegger, tak, gulv. Ibrahim har ansvaret for at gjengens kjennemerke behørig blir malt med rødt, gult og svart. Han ser på sitt verk og er stolt over at de er den første gjengen som har greid å ta denne stasjonen. Ingen har greid denne tidligere. Men så går alarmen! I løpet av sekunder er vaktfolkene der. Et voldsomt sammenstøt finner sted. Det skrikes og bannes, det blinker i kniver og slagvåpen - alt er kaos! Så høres sirener og politiet stormer stasjonsområdet.

Ibrahim løper og løper til han kjenner blodsmaken i munnen. Hvor skal han dra? De vet hvem han er, hvor han bor. Likevel må han hjem. Han bruker trappen, tør ikke ta heisen. Nesten oppe hører han stemmer utenfor døren til leiligheten deres. Han oppfatter raskt at det er faren som snakker med politiet. «Når han kommer hjem må dere straks melde fra til oss», sier politimannen idet han går mot heisen.

 Ibrahim hører bare sin egen pust idet han forsiktig smyger seg ned trappene igjen, og ned til kjelleretasjen. Derfra greier han å komme seg ut gjennom et vindu på baksiden av blokken og løper gjennom den store parken. Det er for lengst mørkt og han regner ikke med at noen har sett ham. Så er han på flukt igjen - denne gang mot byens sentrum.

Med ett våkner Ibrahim - noen står rett foran ham. De må likevel ha sett at jeg gikk inn i kirken, tenker Ibrahim. Nå blir jeg tatt? Hva skal jeg gjøre? Han prøver å finne kniven sin i lomma. Jeg skal slåss! Jeg orker ikke å sitte inne igjen, tenker han. Men han rekker aldri å finne kniven, eller å reise seg. Dessuten er det hele litt underlig. Det er ingen uniformert person som står foran ham. Han ser riktignok ikke hele personen - bare føttene. Den fremmede har sandaler på seg. Kanskje det bare er en av de hjemløse som har funnet seg ly for natten, undrer han. Han kan bare våge å prøve seg, stakkars fyr! Ibrahim er nå forberedt på å slåss. Det er ikke ofte han er redd, men denne gang kjenner han faktisk skjelving gjennom kroppen.

- Ibrahim, Ibrahim, vær ikke redd, sier den ukjente og fortsetter: Sett deg opp og spis! Da kjenner Ibrahim duften av - og får øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved siden av hodet sitt. Jeg har ventet på deg i hele kveld, fortsetter den ukjente, idet han stryker Ibrahim forsiktig over hodet.

- I dette mitt hus er du trygg, sier den ukjente med vennlig stemme. Ibrahim får ikke frem et ord mens han river en bit av brødet - han er skrekkslagen. Sover jeg eller er jeg blitt gal, undrer han? Dette kan ikke være virkelig! Han spiser av brødet og drikker vann fra krukken mens han møter ansiktet til den fremmede. Fredelige øyne møter ham. Ibrahim greier ikke å snu seg vekk og egentlig ønsker han på en måte at dette øyeblikket skal vare lenge. Han kan ikke huske siste gang han møtte øyne som ikke var fulle av sinne, hat, redsel og mistenksomhet. Men disse øynene er helt annerledes, tenker han. De virker så varme og glade - ja, til og med litt vennlige.         

Øynene til den ukjente har på en måte tatt motet og kraften fra Ibrahim. Det er så vidt han greier å stotre frem et spørsmål:

- Hvordan kunne du vite at jeg kom hit i kveld, spør Ibrahim og fortsetter; - jeg har aldri vært inne i en slik kirke før!  Den ukjente svarer ikke direkte på spørsmålet, men sier:

- Ibrahim, i denne natt trenger jeg så sårt din hjelp!

Ibrahim ler rått, - da er du i så fall den første voksne som har bedt meg om hjelp! - Jeg lager som regel bare trøbbel for folk!

For første gang kan Ibrahim se at øynene til den ukjente blir triste, og at tårer trenger seg frem.

- Ikke grin da, sier Ibrahim, det var da ikke så vondt ment! - Det er bare slik det er, fortsetter han kjølig. Nå kjenner han seg endelig trygg og har igjen kontroll over situasjonen. Den ukjente er ikke lengre noen trussel, tenker han. Kanskje ønsker han bare hjelp til et brekk - og med de sandalene kommer han nok ikke langt på egen hånd…

 - Ibrahim, sier den ukjente. - Denne kirken var en gang full av liv og aktivitet. Det var ikke en hverdag eller høytidsstund uten at barn, unge, voksne og gamle fylte kirken med bønn, lovsang og glede. Men så en dag tok det hele slutt. Folk ble så opptatt av sitt eget. Det var så mye som måtte ordnes og oppleves, og alt skulle skje på kortest mulig tid. Ingen hadde lengre tid til å komme hit og kirken ble etter hvert stående helt tom.

- Ibrahim, fortsetter den ukjente, - I morgen inviterer jeg til høytidsfest her i kirken. Da inviteres alle de som pleide å komme til kirken før, men også de som aldri har vært her. Jeg skal ut og invitere mennesker som trenger et sted å hvile fra kaos og mas, et sted å bli sett og hørt, et sted for fornyelse og glede, et sted for fellesskap og liv eller et sted å kunne være fri og ekte.

- Men jeg skjønner ikke, avbryter Ibrahim; - Hva vil du egentlig ha min hjelp til?

- Ser du det hvite lerretet, sier den ukjente. Lerretet skjuler den gamle altertavla i kirken. Altertavlen er et kunstverk. I kirker som dette ønsker folk at altertavla skal fortelle noe viktig. Den skal si noe om det aller viktigste i livet og evigheten, den skal vise oss vei og den skal invitere til fellesskap. Men den gamle altertavla betyr visst ikke noe for folk lengre. Derfor vil jeg at du skal male en helt ny altertavle – både for i morgen og for fremtiden. Jeg vil også at du skal hente vennene dine hit slik at de kan pynte kirken for morgendagens høytidsfest.

- Nei, er du helt idiot, utbryter Ibrahim. - Vi kan da ikke noe annet enn å gjøre brekk, tagge - spraye maling på bygninger, tog og tunnelvegger. Og det blir vi straffa for!

- Ibrahim, dere er de eneste som kan gjøre dette for meg denne natten. Og jeg vet at dette blir den flotteste altertavla noe menneske kan lage.

- Hva slags vrøvl skal du i så fall ha på de veggreiene dine, og hva skal vi ellers pynte opp med her da? spør Ibrahim i en litt spydig tone.

- Jeg vil at du skal lede arbeidet Ibrahim. Du skal selv velge alt – både tegninger, motiv og farger på vegger og altertavla. Det eneste du skal tenke på er at hele rommet – med altertavla, tegninger, farger og pynt - blir satt sammen slik at det vil gi mening for de som kommer hit i morgen.

- Hvordan kan vi vite at det vi lager har en mening for de folka som kommer? utfordrer Ibrahim.

- Det kommer flere mennesker til denne kirken i løpet av natten. De skal være med å tilrettelegge for festen i morgen. Du skal få møte dem alle senere i natt. En av dem er en gammel lærer som pleide å gå i denne kirken. Han skal jeg presentere deg for. Når du har spørsmål, eller er usikker på arbeidet du holder på med, skal du lage tre ulike skisser som du viser frem for læreren. Følg nøye med øynene hans. Han kommer til å felle tårer på en av de tre skissene. Denne skissen skal du arbeide videre med! Slik fortsetter du til du har de motiv og skisser du trenger til arbeidet! 

- Nei, jeg kan ikke hente mine venner hit, utbryter Ibrahim. Vi vil alle bli arrestert av politiet!

- Vær ikke redd Ibrahim, ingen har tid til å fortsette å lete etter dere i kveld. Det er julekveld!

Ibrahim reiser seg og går nedover midtgangen. Uten å forstå hvorfor, velger han å følge den ukjentes ønsker. Nå lurer han bare på hvordan han skulle forklare alt dette for vennene sine.

Kenanja slentrer av gårde med en noe utslitt gitarkasse på ryggen. Han vandrer gjennom tomme sentrumsgater på vei hjem. Han tar seg god tid og filosoferer over livet sitt. Det er heller ingen som venter på ham i den lille, rotete hybelleiligheten i den gamle bygården. Folk har nok med sitt på julaften. Og samme kan det være. Han bryr seg egentlig null og niks om den slags feiringer. Riktignok tenker han ofte nå om dagen på jul og barndomstiden hjemme. Alt var på mange måter så enkelt, trygt og godt den tiden. Det var forresten som barn den store musikklidenskapen ble utviklet. Ken var det ordentlige navnet han engang fikk. Pussig nok kan han ikke huske at noen hadde tiltalt ham med det navnet. Han var ikke gamle pjokken da de begynte å kalle ham Kenanja. Det navnet fikk han av en gammel mann i bedehuset der familien var aktive. Kenanja var visstnok et bibelsk navn - en eller annen som forstod seg på sang og musikk. Som barn var han stolt av tilnavnet og siden ingen senere forstod hvor det navnet kom fra, og at det slettes ikke var så ille, ja, så ble det slik siden. Han lærte i hvert fall alt om musikk og sang i barneårene og er glad for det i dag. Hva skulle han ellers ha gjort ut av livet sitt? Ikke mye å skryte av akkurat! Da han flyttet hjemmefra til hovedstaden startet han straks et bluesband, og gjengen har holdt sammen i tykt og tynt siden den gang.

I begynnelsen måtte han jobbe om kveldene for å livnære seg. Senere har bandet hatt såpass mange oppdrag at han har greid seg med dette og noen andre strøjobber. Drømmen hans var det store gjennombruddet! Men etter hvert som tiden gikk uten at drømmen gikk i oppfyllelse gav han mer eller mindre blaffen. Nå er det ikke så mye annet å gjøre enn å holde det gående på tomgang.

 Underlig forresten å spille med bluesbandet på selveste julekvelden. Men siden vennene heller ikke bryr seg særlig om juletradisjoner var det greit nok. For moro skyld hadde han spilt et par gamle julesanger. Musikken hadde vel ikke akkurat passet inn i så mange hjem på en slik kveld, men det hadde vært fint – og kanskje også litt rart å synge de sangene – mimrer han, idet han passerer den gamle kirken på vei hjem.

Det var alltid mørkt i kirken. Han visste at den ikke var i bruk lengre, og at den var sterkt forfallen. Når han går forbi dette strøket tenker han ofte på hvor flott det ville ha vært å kunne bruke denne kirka til konsertlokale.

- Rart at kirkedøra er åpen i kveld? - Den pleier jo alltid å være lukket, tenker han, i det han passerer. - Kanskje noen løse fugler har tatt seg inn for å få seg en varm julekveld?

- Hva med å benytte denne sjansen til å ta en nærmere titt inne i kirka, tenker han; - Jeg kunne teste akustikken og kanskje undersøke om det fremdeles er liv i det gamle orgelet?

- Hvem ville forresten bry seg på julekvelden? Han kunne simpelthen ikke la det være uprøvd!

Kenanja har ikke for uvane å miste fatningen. Men nå er han overveldet av spenning i det han åpner gitarkassa. Det er tydeligvis strøm i kirken så han ordner med litt lys. Noen har tydeligvis vært her nylig - for varmen står på. Han finner også noen gamle stearinlys som han tenner og setter i de tomme gullysestakene på alteret. Orgelet ser også ut til å være intakt - men dette ville han vente litt med!  Kvelden er fremdeles ung! Nå vil han dra i gang en av de julesangene han husker best fra barneårene. Da han er i gang med den første låta kjenner han en helt spesiell sitring og glede – noe han ikke har følt siden høytidsmøtene på bedehuset hjemme som liten gutt. Dette gir ham en følelse av velvære.

- Da oppdager Kenanja plutselig at han ikke er alene i kirken.

Rakel orker ikke lengre å sitte på hybelen sin. Hun kler seg raskt og haster avsted mot byen. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Tankene gjør henne gal. Telefonen har kimt mange ganger. Kan de ikke la henne få være i fred? Hun har fortalt dem at hun har blitt invitert til venner julaften. Likevel ringer de! Ja, hun har registrert alle meldingene! De har tydeligvis ikke trodd på henne! De ber henne være så snill å ringe tilbake så snart som mulig.

 Livet ble snudd opp ned etter at mor og far - så brutalt og meningsløst - omkom i bilulykken for noen få måneder siden. Før dette var alt så godt. Hun hadde reist tilbake til byen for å fortsette teologistudiene etter en lang og opplevelsesrik ferie. Hun hadde etter hvert blitt vant til, og brydde seg heller ikke lengre om, at så mange hadde vært skeptiske til at hun skulle bli teolog.

- Dette er ikke de rette studiene for deg, hørte hun mange si. Men hun var takknemlig for at mor og far likevel alltid støttet henne. Hun hadde opplevd barndommen på prestegården som harmonisk og god. Hun hadde fått mange venner i byen og savnet egentlig ingenting - helt til den grufulle dagen da hun fikk meldingen om ulykken. Siden da hadde hele livet rast sammen! Tiden før, under og etter begravelsen hadde tappet henne for alt av livsmot og krefter. Hun var fullstendig omgitt av mørke. Selv om hun til slutt hadde meddelt alle at hun vil prøve seg på studiene igjen - så var det hele bare for å få være alene - få slippe maset, minnene, alt! Hun hadde stengt seg inne i seg selv, fullstendig avskåret fra fellesskapet.

Tanten hennes hadde forstått alvoret i situasjonen. Hun gjorde alt som stod i hennes makt for å få henne tilbake til livet. Det visste Rakel! Hun visste også at det var nettopp tanten som nå ringte gang på gang for å få tak i henne - som hadde skjønt at hun trakk seg tilbake og trengte hjelp.

Men Rakel orket ikke å møte dette.

Rakel vandrer hvileløst gjennom julegatene. I det hun passerer den gamle kirken stanser hun forbauset opp. Hadde hun hørt musikk fra kirken? Hvorfor var det lys der inne så sent på julekvelden? - Kirken hadde da vært stengt i flere år?  For et øyeblikk forsvinner alle vonde tanker, hun blir nysgjerrig og åpner forsiktig kirkedøren. Innenfor blir Rakel fullstendig overrumplet da hun får se den unge, noe uflidde mannen med gitar på sidebenken - spille og synge den vakreste av alle julesanger hun visste om den aller kjæreste julesangen de pleide å synge hjemme på prestegården.

 Tårene strømmer på og - uten å forstå helt hva som hender begynner hun snart å nynne, for så å synge med den unge mannen. I det halvmørke kirkerommet sitter de to sammen og synger, akkompagnert av Kenanjas akustiske gitar. Rakel føler nesten som om taket løfter seg og at himmelens kor og orkester fyller kirkerommet. Hun kan nesten se for seg mor og far smile til henne mens de synger og danser oppover midtgangen.

          

Da sangen ebber ut blir Rakel vàr duften av nybakt brød. Hun ser en person med hvit kjortel komme gående ned fra alteret med et lite brød og ei vannkrukke.

- Hva i all verden, utbryter Rakel overrasket: - Si meg har du samlet sekten din her til ei hemmelig julemesse?

- Slapp av, sier Kenanja – Jeg kjenner ikke denne fyren! - Kirkedøra stod åpen da jeg gikk forbi, og da måtte jeg bare innom for å dra i gang ei låt. Da jeg satt her og spilte kom denne fyren ned til meg og lurte på om jeg var sulten. Det var jeg jo - og da lovte han å fikse meg både mat og noe å drikke på! Som du ser så har han nok lånt seg en av de gamle konfirmasjonskappene og noen utgåtte sandaler. Sandalene tilhørte sikkert organisten - han er nok for lengst havnet på gamlehjem eller under torva – hva vet jeg?

 - Spis og drikk, sier den ukjente, ellers blir natten for lang for dere!

- Skulle nesten tro du var prest her i gården, spøker Kenanja og blunker til Rakel mens han fortsetter: - I så fall har vel ikke du særlig mye å fordrive tida med nå om dagen? Den ukjente tier og vender ansiktet bort.

Maten smaker godt, og mens Rakel og Kenanja hviler på benken etter måltidet, forteller den ukjente dem historien om Ibrahim. Først tror de bare at han dikter opp en historie for dem. Men etter hvert blir de slått av forundring over måten han forteller historien sin på. Han viser så stor innsikt og innlevelse i denne spesielle ungguttens liv at de finner det merkverdig at historien kan være oppdiktet. Da den ukjente er ferdig med å fortelle historien om Ibrahim tror de på hvert ord han har sagt. Han avslutter så med å fortelle dem om planene for morgendagens julefest i den gamle kirka og at han trenger deres hjelp.

- Hvorfor ikke, hva skal vi ellers gjøre? forsøker Rakel, og Kenanja nikker samtykkende

- Denne festen vil vi være med på! stemmer begge i samtidig.

- Hva kan vi hjelpe til med da? spør Kenanja entusiastisk.

- Det er fortsatt mye å forberede og dere er en del av min plan for denne festen, sier den ukjente og smiler varmt og lurt til dem begge.

 - Lovsangen er menighetens indre røst, og evighetens stemme, som søker og lengter etter sin endelige plass i det himmelske kor, sier den ukjente og fortsetter: - Uten lovsang, dans og musikk opphører harmonien i kirkerommet. Det er som om vi knuser en konkylie – med ett opphører dens indre, evige brus.

 - I morgen vil jeg at lovsang, dans og musikk igjen skal få fylle dette kirkerommet, fortsetter den ukjente i det han vender seg mot Kenanja; - Jeg vil at du skal lede og arrangere den musikalske delen av festen. Inviter med deg bandet ditt og andre kjente, som du vet vil glede både seg selv og andre med sang og spill. Be dem ta med seg alle mulige instrumenter! Deretter velger du ut de sanger og musikkstykker som du tror folket vil ta til sitt hjerte og glede seg over.

- Men hvordan kan jeg vite hva slags sanger og musikk folk vil like, undrer Kenanja?

- Etter midnatt kommer den gamle organisten, og korlederen, fra kirken her på besøk, fortsetter den ukjente, - når du står fast på valg av sanger og melodier, fremfører du tre musikkstykker for ham. Følg nøye med øynene hans! Han kommer til å felle tårer under en av disse tre fremføringene. Slik går du frem til du har et rikelig utvalg av sanger og musikalske perler.

 - Rakel! sier den ukjente og møter blikket hennes. Rakel blir overrasket over at han kaller henne ved navn. Hun kan ikke huske at hun har presentert seg for ham. Men hun rekker ikke å spørre om dette før han sier:

- Fra tidens begynnelse var Ordet. Ordet var hos Gud, og ordet er Gud. Ordet gir nytt liv. Ordet frigjør. Ordet er dagens og morgendagens håp for menneskeslekten.

- Rakel, jeg vil at du skal være møteleder og tekstleser i morgendagens høytidsfest her i kirken.

 Rakel er forundret over den ukjentes talemåte. Hva skal jeg så lese min gode mann, spør hun?

Den ukjente forteller henne om de tidligere menighetsarbeiderne fra kirken som vil komme på besøk i løpet av natten. Denne gangen nevner han ei kvinne – kirketjeneren.

- De tekstene du leser, sier den ukjente, må være et budskap til dagens og morgendagens folk – men de må også ha med seg gårsdagens og evighetens visdom. Du vil få hjelp fra kvinnen ved at du leser tre forskjellige tekster for henne. Følg nøye med øynene hennes. Hun kommer til å felle tårer under lesningen av en av disse tekstene. Denne teksten skal du bruke! Velg på samme måte alle de tekster som skal til for å binde sammen bilder, ord og toner til en helhet.

 - Rakel, jeg har også en annen oppgave til deg – fortsetter den ukjente:

Det er ikke bare dere som føler sult etter en lang dags ferd. Når vi inviterer til høytidsfest må vi også tilberede et festmåltid for våre gjester.

- Jeg vil derfor at du skal sende en melding til alle dine kjære fra hjembygda, Rakel. Be hver og en av dem om å tilberede en velsmakende rett! Så ber du dem kle seg i sine flotteste festklær og reise sammen hit for å delta på morgendagens høytidsfest!

- Men kjære deg, utbryter Rakel mens hun kjenner en aning glede, - de vil da ikke for all verden forlate sine hjem midt under høytiden for å komme hit?

- Jo, sier den ukjente med et varmt smil. – det vil faktisk være den største gaven de kan tenke seg! De bare venter på et livstegn fra deg, Rakel!

 - Men nå venter jeg snart Ibrahim og hans venner hit – så da må jeg straks ordne i stand noe mer brød og drikke til alle dere som skal arbeide her i natt, sier den ukjente.

 - Men bare en ting til før jeg går, fortsetter han; og dette må dere huske! Nøyaktig på slaget tolv under morgendagens høytidsfest må det være et øyeblikk av fullstendig stillhet i kirken:

Da vil jeg tre frem ved alteret, vandre ned midtgangen, løfte mine hender og velsigne dere. 

            Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud!

Roald Hansen 2000