MED LETTE VINGESLAG

Dette handler om to forskjellige historier, som på en noe forunderlig måte, er vevd sammen som om det hele bare skulle ha vært en tåpelig drøm. Men slik er det ikke!

I den første historien vandret jeg nedover en vakker, gresskledd fjellside sammen med venner. Det var da jeg ble var skrik, eller kanskje heller rop, fra en fugl jeg observerte på bakken et stykke foran oss. Det virket ikke som de andre jeg var sammen med enset dette, og jeg gjorde dem da heller ikke oppmerksomme på hva jeg hørte og så. Etter hvert som vi nærmet oss stedet hvor fuglen lå, ble ropene stadig tydeligere. Nå kunne jeg også se fuglen godt. Det var en ganske stor fugl som lå der med utslåtte vinger på gressletten.

Den noe stygge og grålige fuglen virket å være svært så syk og utmattet. Men det merkeligste av alt var at fuglen faktisk ropte ut sin fortvilelse på menneskelig vis og ba om hjelp til å bli slått i hjel. Den orket ikke å leve lengre! Det hele fortonet seg uvirkelig og rart. Så av redsel for å dumme meg ut, eller ikke bli trodd på av mine venner, bestemte jeg meg for å overse fuglen. Hvorfor skulle forresten jeg bry meg? Det var tross alt bare en gammel, utslitt og døende fugl!

I den andre historien stod jeg foran en lang og vanskelig reise sammen med venner. Kjentfolk hadde forberedt oss på at reisen over fjellet ville bli både strevsom og til dels farefull. De hadde beskrevet den utfordrende reiseruten inngående; om smale og steinete stier, om luftige fjellrygger, om bratte heng og stup og om ville fossefall og stryk. Vi grudde oss veldig til å ta fatt på reisen, men så samtidig ingen annen måte å kunne nå frem til reisemålet på.

Ja, reisen ble både strevsom og utfordrende, og beskrivelsen vi hadde fått på forhånd stemte bra. Likevel, det hele hadde på sett og vis gått langt bedre enn hva vi hadde fryktet. Vi var derfor en lettet og glad gjeng som tok oss nedover den vakre, gresskledde fjellsiden mot reisemålet. På veien nedover ble jeg gående litt for meg selv. Det var da jeg plutselig fikk øye på en stor, grålig fugl med utslåtte vinger på bakken et stykke foran meg. Fuglen var tydeligvis svært syk og utmattet.

Da husket jeg med ett at jeg hadde opplevd dette tidligere. Selv om jeg ikke kunne høre de fortvilte ropene fra fuglen denne gangen, så skjønte jeg likevel straks at jeg var den eneste som visste hva fuglen ønsket seg. Jeg fant derfor en passe stor stein og satte meg ned ved siden av den syke fuglen. Litt motvillig, men likevel bestemt, løftet jeg steinen for å slå den i hjel. I det jeg skulle til å slå, krøp fuglen ned i en grop i bakken. Dette forhindret meg i å kunne slå til den med tilstrekkelig kraft.

I samme øyeblikk skjedde det noe underlig og mirakuløst. Den stygge og grålige fuglen ble på kort tid totalt forvandlet. Ut av den store, utslitte fuglekroppen fløy det nå opp, med forsiktige og usikre vingeslag, den vakreste fuglen jeg noen gang har sett – en liten, blåfiolett fugleunge. Skrekkslagen slapp jeg steinen fra hånden og gav den lille fuglen et forsiktig puff med håndflaten, slik at den evnet å fly helt og holdent ved egen hjelp.

Så stod jeg der i det vakre fjellandskapet, forundret og med tårer i øynene, og så den vakre fuglen fly med lette vingeslag over gresslettene.

Roald Hansen 2000

VILDE SOM VILLE SÅ MYE MER

I dag skal Vilde begraves. Kirka er fullsatt på denne varme og flotte vårdagen. De fleste her er som oss, ungdom, men det er også mange voksne til stede. I tillegg til Vildes nærmeste familie, og vi da - som hang mye sammen med Vilde før, så deltar også mange elever og lærere fra ungdomsskoletida vår.  

Kirka er kjempestilig pynta. Fremme står den hvite kisten dekket med flotte og fargerike blomsterbuketter i blått, rødt, lilla, grønt og hvitt. På gulvet rundt kisten er det plassert mange kranser og blomsteroppsett. Det føles så uvirkelig at Vilde ligger inni kisten med alle de vakre blomstene på, hun som burde ha vært i levende livet. Hadde det vært gamle folk som var død, kunne vi vel ha forstått det, men dette er bare helt utrolig, uforståelig og trist. 

Når organisten spiller begynner noen av oss å grine, enkelte ganske høyt. Det er litt pinlig! På programmet står det at hun spiller ”Air” av Bach. Det er egentlig en fin låt å høre på. Deretter synger vi alle med på sangen ”Amazing Grace”. Det virker som om alle har hørt den før, for alle synger godt med. Det er nok neppe noen her som ville ha trodd på forhånd at de sang sånne fine greier i kirka. 

Etter sangen sier presten et eller annet om nåde, at vi er her for å ta farvel med Vilde, overgi henne i Guds hender, og deretter følge henne til et sted hvor alle som sliter kan få hvile i fred. Det gir vel kanskje sånn passe trøst for de nærmeste?  

Så fortsetter presten å si noe mer personlig om Vilde, egentlig veldig mye positivt. Det er faktisk overraskende bra alt han sier! Tenk på det da, hver uke står presten der og messer opp masse positive ting om folk som er stein død! Hvor får han det fra? Det er vel ikke alle som har levd så perfekte liv, vel! Men det er jo på en måte jobben hans da, så det er vel greit nok.   

Det er så ufattelig trist! Tenk der fremme ligger Vilde, som ikke engang rakk å bli 18 år. Hun som tok livet sitt for bare ei uke siden! Forrige tirsdag så jeg henne på byen. Da så hun egentlig ganske straight ut. Hvorfor kutta du pulsåra, Vilde? - Hva skjedde egentlig med deg de siste årene? - Hvorfor orka du ikke å leve lengre? - Hvorfor kunne du ikke bli som du var før, en av oss liksom? - Er det kanskje vår skyld at du ikke gadd leve lengre?    

Jo da, vi har alle fått med oss at ikke alt var som det burde være for Vilde. På kort tid forandra hun seg mye. Noe skjedde hjemme hos Vilde, mye prat og mye er sagt, men ingen veit helt hva det dreide seg om. Hun var ofte borte fra skolen. Hun blei innblanda i ugreie saker, testa litt på narkotika og så blei hun tatt for en del småsnasking, det visste vi.  

Fra å være ei super og allright venninne med masse talenter for noen år siden, så forandra hun seg på kort tid til å bli ei ganske teit og rølpete jente. Når sant skal sies så ble vi stadig mer bekymra for henne, og vi snakka mye om henne, men mest av alt holdt vi oss mer og mer på avstand. Vi ville egentlig ikke lengre at noen skulle oppfatte oss som hennes nære venner. Dessuten begynte Vilde på en skole i en nabokommune, uten at vi har noen som helst peiling på hva slags skolegreie det er.   

Etter at presten har gjort seg ferdig med sin tale er det tid for å slippe til flere som skal si et eller annet om Vilde, en slags avskjedshilsen liksom. Den første til å si noe er moren til Vilde. Det blir tøffe greier! Hun bare griner og griner, og får knapt sagt noe sammenhengende før hun bryter sammen, gang på gang. Det eneste vi får med oss er at hun tar på seg all skylda for det som har skjedd med Vilde. Hun har vært ei dårlig mor for Vilde, sier hun, og hun har svikta jenta si. Hun vil aldri kunne tilgi seg selv for det som har skjedd. Til slutt blir hun bare stående ved kista å grine til noen etter hvert får hjulpet henne ned på benken igjen. 

Det er så utrolig vondt å høre og se mora så hjelpeløs og fortvila. Så vi griner med henne, i hvert fall vi som sitter på samme benk. Det er rart å se hvordan hun fullstendig mister kontrollen og nesten går i oppløsning. Men det hadde tross alt vært enda teitere hvis hun bare hadde sittet der helt følelsesløs og kald. Etter morens sammenbrudd kommer det noen litt mer kontrollerte minneord fra ei tante og fra rektoren fra ungdomskoletida vår. Det er litt mer sånn dilldall preik, selv om det jo blir sagt mye godt fra dem også om Vildes barndom og oppvekst.  

Så dukker det opp en fyr der fremme som sier at han har vært lærer for Vilde det siste året. Han forteller oss ting om Vilde som person som virkelig overrasker oss. Vi oppfatter absolutt ikke at fyren lyver eller dekker over noe. Tvert i mot så snakker han rett fra levra om alt Vilde har holdt på med, og som han gjerne skulle sett at hun fortsatte med. - Vilde har vært en stor gave til oss, sier fyren uten å blunke. - Hun er en skikkelig ledertype som har tatt masse initiativ for å skape godt miljø på skolen vår, fortsetter han! - Ærlig talt, nå overdriver du vel litt, tenker vi. Snakker vi om vår Vilde, eller? 

- Jeg har lyst å fortelle dere, fortsetter han videre, om en fjelltur ei gruppe elever hadde sent på høsten i fjor, på en av Norges aller høyeste fjelltopper. Vilde var selvskreven leder på turen siden hun akkurat hadde tatt et bra klatrekurs. Problemet var at vi fikk et fryktelig og uventet uvær under oppstigningen. Fjellet er til dels krevende å bestige. I tillegg bidro sterk motvind til at det nesten ble umulig for oss å klatre i det svært vanskelige, bratte og steinete terrenget. De fleste ble da også etter hvert svært slitne og lite motiverte for å fortsette. Vi innså derfor at vi måtte gi opp forsøket, og heller vende tilbake til basecampen. En trist beslutning å ta, ettersom dette var vår eneste sjanse til å nå vårt store turmål dette semesteret, noe vi hadde trent sånn for over en lengre periode.  

- Men Vilde ville ikke gi seg! Hun hadde gledet seg så mye til å nå toppen. Hun var sterkt motivert, hel tent og godt trent for turen, og fast bestemt på å nå toppen. Siden hun var så ivrig på å fortsette, bestemte jeg meg der og da for å bli med henne til topps. Resten av gruppa startet på nedturen.

- Vilde og jeg kjempet videre side om side, skritt for skritt, oppover det bratte henget. Da vi hadde 100 meter igjen, maktet jeg rett og slett ikke å klatre mer, jeg var helt utmattet og uten luft igjen i lungene. Jeg satte meg ned bak en større stein for å få tilbake pusten, og fikk omsider formidlet til Vilde at hvis hun orket mer så kunne hun gjerne ta de siste 100 meterne alene – forutsatt at vi hadde øyekontakt.

- Jeg så Vilde klatre til topps alene, og jeg så henne løfte hendene i været der oppe. Jeg er sikker på at hun skrek ut ”jeg greide det, jeg nådde toppen!”, men vinden var for sterk til at jeg hørte jubelropene hennes. Da hun kom tilbake til meg så jeg det lykkelige og triumferende blikket hennes. Hun eide livet, kraften og livslysten fullt og helt.

- Det er det jeg kommer til å huske deg for, Vilde, at du ikke gav opp, men kjempet deg videre frem mot det målet du hadde satt. Det er også det jeg skal formidle videre om deg, til alle de jeg møter på min vei, som måtte trenge en slik oppmuntring.     

Gråtende, undrende og med en ok følelse ber vi alle fadervåret sammen med presten, før vi til slutt i kirka synger sangen ”You raise me up” som et utrolig sterkt og flott minne om Vilde som ville så mye mer.  

Roald Hansen 2010