HELT ALENE

Jeg er alene. Helt alene er jeg. Helt, helt alene.

Jeg har jo mamma og pappa da! Jeg er kjempeglad i dem, men de bor ikke sammen lengre. De synes det er ugreit å leve sammen, sier de. De sier mange ganger at de er glad i meg, og det tror jeg på. Likevel er jeg på en måte helt alene.

Om kvelden når jeg legger meg, og moren min tror jeg sover - da skjer det virkelig ting. Sola skinner og alt er topp. Noen ganger tenker jeg at jeg er en stor stjerne på verdens beste fotballag. Jeg er skikkelig konge, dribler og skårer mål fra de mest utenkelige hold til øredøvende jubel fra tusener på tusener av tilskuere. Spillerne på laget mitt løfter meg høyt opp. Sykt! For en spiller, roper de. En annen gang er jeg filmstjerne i en actionfilm, en andre ganger spiller jeg gitar i et dritkult rockeband.

Jeg trives ikke noe særlig på skolen. Er mye alene, har egentlig ikke noen ordentlige venner der. Jeg og mamma og pappa har hatt møter med lærerne. De vil at jeg skal ha det fint på skolen, sier de, og at det skal gå bra for meg i alle fagene. Det er sånne ting de ønsker å prate med oss om. Jeg veit at jeg sliter med de skolegreiene, men jeg har egentlig så masse tanker i hue samtidig. Det er heller ikke lett å forstå matte og sånne kjipe ting.

Jeg gleder meg mest til skoledagen er over, men da tenker jeg mye på hvordan jeg skal komme meg hjem uten å møte gutta. Når jeg møter dem blir det egentlig bare stress. Vet ikke hvorfor de alltid må plage meg? Jeg kunne tenkt meg å ha hatt kammerater, det er ikke det. Men jeg orker ikke at de spør så mye om alt mulig. Det er sjelden noen spør om vi skal gå på fotball og sånt, husker ikke sist!

Jeg bor hos moren min. Vi har det fint, men hun gråter mye. Hun prater mye i telefonen, masse om faren min, mye om meg og mest om seg selv. Jeg lar henne få være i fred så hun ikke blir så lei seg, for da gråter hun bare mer og går og legger seg. Hun sier at hun får vondt i hodet. Hun er skikkelig lei seg fordi at jeg gjør det så dårlig på skolen, at jeg ikke har venner og at pappa ofte er syk.

Jeg er veldig glad i faren min, selv om jeg ikke er hos han så ofte lengre. En dag tror jeg at vi kommer oss av gårde på fjellturen vi har snakket så mye om. Kanskje får han også råd til utenlandsturen som vi har tenkt på så lenge. Det hadde vært fett! Da skal vi på fotballkamp og se favorittlaget mitt. Men faren min er ikke helt sånn som før. Da var han ok, alltid blid og fant på masse kult. Han tulla masse med moren min og vi hadde det kjempetopp sammen.  Nå blir han fort deppa og litt sinna, sinna på meg og sinna på moren min. Så blir han litt rar av å drikke øl, gjør masse skrullete ting og så blir han ofte borte i ukevis. Da kan jeg ikke besøke han, ikke ringe, ikke spørre om noe, ikke noen ting. Moren min sier at han er syk, jeg vet egentlig ikke hva det er som feiler han. Noen folk sier han drikker altfor mye og er helt sprø, trist å høre sånt om faren min. Jeg lurer egentlig på om han også er lei seg for at jeg har det så kjipt på skolen, jeg vet ikke. Men jeg håper at alt skal bli bra og at han og jeg skal gjøre masse kule greier sammen igjen.

Jeg liker helst å være alene, helt alene. Det er ingen som bryr seg da og ingen som plager meg. Alt det umulige blir liksom mulig, når jeg er helt alene.

Nå skal jeg legge meg. Gleder meg til å kjenne varmen under dyna. I kveld blir det tidenes største fotballkamp, favorittlaget mitt møter det verste møkkalaget jeg vet om. De tror de er best, de fra vest!  Jeg er stjernespilleren Edward. Lagene kommer på banen og folk er ville og gale. De synger, slår på trommer, danser og vifter med flagg og store faner. Moren og faren min, alle fra klassen min, mattelæreren og gutta i gata er der. - Folkens! Vi kan fortelle dere at stjernespissen Edward er med fra start. Så er han altså likevel spilleklar etter skaden? Godt! Med bestemann på plass er laget komplett. Spillet er i gang, det bølger frem og tilbake en stund. Så skjer det. - Se på den pasningen! Lekkert fremspill. Edward tar i mot ballen som bare han kan, dribler seg elegant forbi en spiller, forbi enda en og så to til, samspiller med en lagkamerat. Får ballen i retur og skyter knallhardt på direkten. Ballen fyker rett i krysset.  Mål! Keeperen har ikke en sjanse. Kan det gjøres bedre? Det koker på tribunene. Supporterne jubler. - Vi taper aldri med Edward på banen, synges det. - Favorittlaget slår de beste fra vest, folk går syngende og stolte hjem. Tribunene tømmes. Solen går ned i horisonten.

Det er stille.

Jeg er igjen alene. Helt alene er jeg. Helt, helt alene.

Roald Hansen 2008